Bobiltur uten bobil...

Vi hadde 3 begivenhetsrike dager på en parkeringsplass utenfor en 5 stjerners restaurant, som forøvrig ikke hadde åpent søndager, mandager og tirsdager. 

Onsdag formiddag, like før restauranten skulle åpne, ble vi hentet av den franske "samarbeidspartneren" til Viking, uten at vi egentlig vet om Viking hadde samarbeidet med dem i det hele tatt i løpet av disse tre dagene. 

 

Det var vår nye venn Jean Paul som kom ut av det blå og reddet oss. I denne sammenheng er "ut av det blå" både en metafor på noe som skjer plutselig og uventet, men óg et bilde på hva som egentlig hendte:

En gammel blå Darcia parkerte like ved siden av oss, og ut kom Jean Paul.

Det mest forunderlige med dette, i tillegg til at Jean Paul ble vår barmhjertige samaritan, er at hans Darcia er kjørt over 400.000 km, og der har aldri vært noen problemer. Just saying.

Da Jean Paul etterhvert kjørte oss til et verksted som HAN (ikke Viking!) fant til oss, viste det seg at bilen hans gikk som en klokke, også uten bensin på tanken! 

Jeg tuller ikke! Pilen pekte langt under 0-streken!

---------------------------------

Jeg kan med dette bekrefte at engler finnes! 

Vi har truffet flere de siste dagene, og Jean Paul er en av dem. Han er en giver av de sjeldne! 

"Hvis alle er gode med hverandre, og gir for å gi, ikke for å få.... så vil verden bli et godt sted å være", kunne han konstatere gjennom et nesten tannløst smil, og med øyne som glitret. 

Alle har en historie, og vi ba Jean Paul om å fortelle sin: 

I 2019 mistet han jobben som "medical préarateur de commande" (som ifølge chat GPT kan oversettes med "ordreplukker for medisinske produkter, apotektekniker eller lagerarbeider innen medisinsk logistikk"), fordi han måtte ta seg av sin syke mor da det gikk mot slutten for henne. Nå hadde han valgt å flytte fra Paris til Salses-le-Chateau for å finne seg fast arbeid og bedre klima. 

Det er vanskelig å få fast jobb i Frankrike, så mens han søker og venter kjører han rundt i en gammel blå Darcia full av smykker og solbriller som han selger på markeder i området. Jean Paul syntes at TV, de siste årene, er blitt angstfremkallende, og han vil helst være i og nær naturens energier. 

Dette ble en tankevekker!.... Det var en berikelse å få treffe ham, og man tenker ikke alltid over at der er en historie bak alle de skjebnene som dag ut og dag inn står og selger de små "gadget'ene" sine for å overleve. 

Neste gang jeg er på marked, skal jeg dele ut flere smil!

-----------------------------------

De andre englene fant vi på verkstedet til Christophe Guilliouf i Rivesaltes: 

Christophe, hans sønn Leo, og resepsjonist Sabine, hadde ingen grenser for hva de ville gjøre for oss, men:

Dette betyr IKKE at vi står først i køen!

Christophe mente at de kunne klemme oss inn i avtaleboken om ikke mindre enn tre uker, 

så da måtte vi gå i løsningsmodus. 

Igjen. 

Verkstedet har høy score på google, og er for så vidt det eneste verkstedet i mils omkrets som har bobiler som sin spesialitet, så dette var mattematikk for nybegynnere. Og jeg kan si med en gang, før jeg glemmer det, at hvis noen, noen gang, skal havarere med sin bobil; Gjør det her! 

Mens vi jobbet oss inn i løsningsmodus fikk vi strøm til bilen, vann, og vi fikk tømme doen.  

Og så vi fikk møte naboen: 

Naboen Turtle

--------------------------

Det første vi måtte finne ut av, naturligvis: Hva gjør vi med urtehagen??

Lett!

Sabine hevdet at hun dreper alt som er grønt, på kun kort tid, men med litt hjelp fra Leo ville hun gjerne prøve å holde urtene våre i live.  

Deretter; hva gjør vi med OSS??

Alternativene var ikke mange, men vi hadde: 

1. Reise hjem? Konklusjon: Veldig dyrt!

2. Bo på hotell? Konklusjon: Enda dyrere! Og hvor i tilfelle? 

Salses-le-Chateau? 

"Fort de Sales" er en imponerende festning som ble oppført av de katolske monarkene Ferdinan II av Aragon og Isabella av Castilla, mellom 1497 og 1503. Fortet ble oppført for å sikre grensen mellom spanske Roussillon og franske Languedock, og området var på den tiden et hovedpassasjeområde som var avgjørende for invasjoner mellom Frankrike og Spania. Det ble tatt av franskmennene i 1642 under Tredveårskrigen, og ble formelt fransk territorium etter freden i Pyrineene i 1659.

Men alt dette lærte vi den første dagen, og Centre ville i Salses-le-Chateau består ellers av en rundkjøring. Punktum. Tre uker her ville sannsynligvis blitt veldig mye lenger enn hva tre uker normalt er.  

Fort de Salses

Perpignan da? 

En by som visstnok har mer kriminalitet enn Malmø om natten? Eh.... Nei!

3. Nok en gang kom det for en dag at vi er født med gullhår i *kort plystrelyd!: 

Mor og far har hus og bil i Spania!

 

Ett tog fra Perpignan til Barcelona, og et nytt fra Barcelona til Alicante.

Dette valget ble også enkelt!!

-------------------------------------

Vi var så heldige at vi fikk frokost med kaffe og croissanter på verkstedet. Leo hadde organisert reiseplanen vår, og det eneste som var overlatt til oss var å kjøre til stasjonen og kjøpe billetter. Til dette formålet ville de låne oss en bil. 

Dere kan ta den bilen der, sa Leo og pekte mot en bil, blant mange andre biler(!), der borte på parkeringsplassen. 

"Nøkkelen ligger i bilen!". 

De av dere som kjenner oss, vil sikkert himle med øynene og minnes den gang for noen år siden da vi hadde fått låne en hytte i Vegårdshei i forbindelse med en konfirmasjon? ...og at det i selskapet kom for en dag at vi hadde overnattet i nabohytten til den vi hadde lånt?

Noe av det samme skjedde nå, men vi kom heldigvis ikke så langt at vi fikk overnattet denne gang. Idet vi hadde rigget oss til i en splitter ny Mustang, stilt inn seter og lagt målet inn i GPS'en på en skjerm som var på størrelse med en hvilken som helst kjellerstue, så vi en engstelig mann som kom løpende i midten av bakspeilet og ropte noe sånn som: "HEEEIII!!! IKKE STIKK AV MED BILEN MIN!! DET ER MIN BIL!!!". 

Han sa det på fransk, men akkurat da var der ingen language issues, for å si det sånn.....  

Tore lurte på om Leo kunne fremskaffe en litt eldre bil i stedenfor? En som vi kunne føle oss litt mer hjemme i?

----------------------------

Jeg kan ikke unngå å tangere grensen til kunsthistorie nå. Jeg blir nødt til å nevne at togstasjonen i Perpignan har, av godeste Salvador Dalí, blitt kalt Verdens navle! 

El centre del món (verdens navle)
- Salvadore Dalí

Man har ikke kofferter med seg på bobiltur,
så her er vi i verdens navle med en haug av sykkelvesker!

Fra bobiltur til Interrail!
Kjekt det óg!

Fra Salvadore Dalís røtter, reiste vi til Antoni Gaudís hjemby Barcelona, i 300 km/t. Det er det forteste vi har kjørt på denne bobilturen! At vi ikke rakk å se verken La Sagrada Familia eller Parc Güell, får stå for noen andre sin regning. Toget gikk ihvertfall fort nok. 

Er det virkelig nødvendig å bygge byene så store at man ikke rekker over alt mens man venter i to og en halv time på neste tog?

------------------------------

Jeg kan til slutt meddele at vi har det bra på Costa Blanca også! Og vi skjønner hvor heldige vi er, tross alt!

Allikevel er det sånn at vi savner bobilen. Og syklene. Bobil og el-sykler gir en frihet som ikke kan sammenlignes med noe annet. Ikke noe som jeg kjenner til ihvertfall!

Og så lurer jeg på om jeg har blitt litt fin på det? 

Cava har alltid trivdes godt på min tunge, men jeg tar meg i å savne et glass med en god "Cremant d'Alsace Brut" i solen...?!

Om tre ukers tid skal vi til Frankrike igjen og hente drømmeferien vår. Det blir kjekt!

NÅ har vi havarert nå!

Vi rakk så vidt å fylle opp med drikkevann og litt mat, på en søndagsbutikk med veldig begrenset åpningstid, før min (heldigvis) bilkyndige medsammensvorne la merke til at der lekket olje fra bilen.

Hvor bilkyndig han var i det øyeblikket da vi kjøpte bilen kan kanskje diskuteres. Samtidig forstår jeg godt at fryd og forventninger lett kan overdøve tilsynelatende små bagateller. Og når vi nå først har bilen, er det godt at han kan finne ut hva som er gale, og i de aller fleste tilfeller fikse det. 

Uansett så forstår også jeg, at oljelekkasje aldri er et godt tegn. 

Kulelager i Dynekilen og startbatteri i Rødbyhavn, var bare forvarsler om hva som kunne komme. Noen kan sikkert mene at vi burde ha snudd i Danmark, men da hadde vi jo ikke fått oppleve dette:

Etter å ha krøpet baklengs inn under bilen nok en gang, konstaterte Tore at det denne gang er slavesylinderen i girkassa som har tatt kvelden, og det er visst mer komplisert enn en løs skrue på et startbatteri. Siden slavesylinderen i denne bilen er plassert inni girkassa (jeg er snart utlært bilmekaniker!), må bilen på bukk, og girkassa må ut. 

Og siden bilen fortsatt veier 4 tonn og er 3 meter høy, så det er ikke hvem som helst som vil ta imot oss med åpne armer.

Vi har hatt mye flaks, og på mange måter er vi veldig heldige oppi alt dette! 

I Dynekilen rullet vi inn på en campingplass før det var full stopp, og her, litt sør for byen Narbonne i Sør-Frankrike (vi kaller den Nær Bånn), rullet vi inn på en stor, flat parkeringsplass, like foran en 5-stjerners restaurant. Hvor heldig kan man få lov til å være?!

Vår erfaring med Google maps, er at vi like gjerne kunne ha stått i en maisåker, midt i midten av ingenmannsland, men skjebnen vil altså fremdeles at der skal være lys i enden av tunnelen og håp i hengende snøre for locos som oss. 

Det som er litt uflaks i dette, er at vi befinner oss 5-6 mil fra grensen til Spania, og i Spania koster en reparasjon av denne typen ca halvparten av hva den vil koste i Frankrike. Det som er flaks, er at i Frankrike koster den ca halvparten av hva det ville ha kostet i Norge, så summa summarum er dette også greit.

Det som også er litt uflaks, er at hver gang vi havarerer så er været dårlig, og vi får ikke uttelling fra Solcellepanelene våre. I Rødbyhavn hadde vi overskyet og vindkast på husker ikke hvor mange m/s, men det var mange! Og her har vi overskyet og torden. I natt blitzet det rundt bilen, og vi ble ikke spart for noen hagl-kuler heller. Det som er flaks med dette da, er at Tore var snartenkt nok til å sette giret i fri like før clutchen ikke kunne brukes i det hele tatt, så nå kan vi lade litt med motoren når vi blir tomme for strøm. 

Og, ikke minst, så har VI fulle batterier, etter noen varme dager på en strand utenfor Séte! 

Det som også har vært gøy de siste dagene er at vi har vært ute og spist, og da har jeg fått noen anledninger til å gidde og sminke meg litt. Ikke det at det er så gøy å sminke seg, men jeg har lett for å sette denne turen opp mot Toyota-og-telt-turen i høst.

Nå har jeg speilskap og helspeil. Det er en fryd! I teltet satt jeg på huk med håndspeil i den ene hånden, maskara i den andre, og prøvde å treffe øyenvippene. Det er ikke for amatører!

Viking gjorde en litt lunken jobb når de valgte verksted i Rødbyhavn. Det har jo ingen hensikt å sende oss til et verksted som verken vil eller kan hjelpe oss?! Derfor har vi nå krevd at de legger bittelitt energi i å finne et verksted som har kapasitet, kompetanse og verktøy til å håndtere en såpass stor bil, og det kan se ut som det kan ta litt tid... 

Men tid har vi. Og vi har vann, mat, seng, sjokolade, gass, do og elektrisk racket til å ta myggen med. Og så har vi en 5-stjerners restaurant rett foran nesa. Hva mer kan man ønske? 

Og ikke nok med det, for når denne turen er over, så har vi jo skiftet så mange deler at vi har nesten ny bil!