Endelig fricamp!

Etter 4 ufrivillige, dog fine (!), netter i Dynekilen, tok vi avgårde mot Danmark og Tyskland. Vibrasjonene i kupéen var smått nervøse i starten, men etterhvert som vi skjønte at nå går det på skinner, flatet de ut.

Målet var Rødbyhavn i Danmark, eller helst forbi den relativt korte ferjeturen derfra til Puttgarden i Tyskland. Men da vi hadde kjørt omtrent 9 mil, og tok av mot Torp kjøpesenter for forsyninger, smalt det igjen i en rundkjøring på vei inn til senteret. På parkeringsplassen fikk høyre bakhjul nok en pause fra boltene, og etter litt sjekking og stramming og kvalifisert konstatering av at "nå må det være greit!", dro vi videre sørover mot Danmark. 

Den svenske vestkysten er lenger enn hva den ser ut som på kartet, så vi valgte å ta en kort natt på en stellplass i en nydelig båthavn i Ängelholm. Nå var vi så langt nede i Sverige at vi satte peiling på den vakre hansabyen Lübeck i Tyskland, med middelalderarkitektur og nydelig gamleby, i følge Chat GPT. 

Øresund bro, mellom Malmø og København 

Vi hadde forutsett at turen ville bli uforutsigbar, men utfordringene kom litt tett.

På kaien i Rødbyhavn var det full stopp. Igjen. Vi var nestemann inn på ferja, Tore vridde om nøkkelen for å kjøre ombord, men det skjedde ingenting. Ingenting. Ikke en lyd. 

Tore prøvde etter nesten alle kunstens regler (har kunst egentlig regler?), men motoren svarte ikke, og til slutt endte det sånn: 

Heldigvis var ferjeselskapet vennlige nok til å gi gode råd:

Det var på parkeringsplassen på "Auto Centro" i Rødbyhavn vi fikk vår første fricamp utenfor Norge. 

Auto Centro 
"Vi holder deg kørende"

Da vi våknet tidlig morgenen etter, ble vi møtt av en meget høflig dame som hadde et smil som ikke nådde øynene. Hun kunne meddele at de sannsynligvis hadde tid til å se på bilen i neste uke en gang, og at de dessverre ikke hadde mulighet til å gi oss strøm. Med mørkegrå himmel og 22 m/s i kastene, skulle vi ha betalt endel for å ha vindmølle istedenfor 400w solceller på taket.

Som en god venninne av oss ville sagt: "Du må grina litt, så får du det så du vil". Jeg prøvde så godt jeg kunne, men jeg klarer visst ikke å grine på kommando. 

Tore og jeg hadde en times "hva gjør vi nå"-møte i cockpiten, og konkluderte med at vi kanskje måtte leie en bil og kjøre til København for å kjøpe ny starter.

Men så, midt i møteavslutningen, under punkt for diverse saker, dukket Anders fra verkstedet på Auto Centro i Rødbyhavn opp, og han fikk etter kun kort tid lyd i motoren igjen! Da var det ikke fritt for at det spratt noen gledestårer! 

Nå er vi i Celle, litt sør for Hamburg, og turen idag har gått knirkefritt!! Celle er en av de vakreste bindingsverksbyene i Tyskland, og vi gleder oss til å se mer av den i morgen! Det vi har sett til nå er regn, vind og 9 grader (feels like 7, ifølge accuweather), så nå er sjansen for opptur relativt sterkt tilstede. Vi er ved godt mot!