Litt på tur, litt på trynet...

 

Etter en tre måneders tur i Europa i høst, med en 20 år gammel Toyota Yaris og telt, har vi nå kjøpt oss bobil! Der er noen fordeler med å slippe å pakke inn og ut av bilen med presisjon hver dag.

Nå er alt pakket i skuffer og skap, og jeg har lenge sett for meg med fryd at vi nå bare kan kjøre til destinasjon, ta ut stoler og bord og nyte varme kvelder i solnedgang, og lange sykkelturer på dagtid. Med 400W solceller på taket og egen urtehage, har vi lagt opp til en del fri-camping. Litt for å spare penger, og litt for å få andre opplevelser enn hva man får når man bor på oppmerkede rektangler på en campingplass.

Medbrakt urtehage

Så får vi se da…

Vi kjøpte en 13 år gammel by-bobil i Mars, og vi har brukt to måneder på å vaske og fikse den. Der var skitt og fett og hundehår i alle kriker og kroker. Bilen luktet så hinsides kloakk, og vi fant ut hvorfor når vi begynte å vaske i, og rundt, do, tank og tankrom. På første test-tur klarte vi ikke å sove noen av oss, fordi det satte seg en salmiakklignende lukt i nesene våre.

Etter å nesten ha demontert bilen for å få den ren innvendig, polert og bonet utsiden, skiftet bodels-batteri, fikset bremser, lakkert bakdør og panser, korrigert gasstilførsel, vasket alle pute- og madrasstrekk, fikset rullgardiner som hang seg opp, fikset kjølevanns-lekkasje og what not, tok vi endelig avskjed med Rogaland den 14. Mai 2025. Vi tenker at det er i siste liten, hvis vi skal rekke en rundtur i Europa før Putin, Netanyahu og Trump overtar kontrollen over vår frie vilje.

Første stopp var Risør. Mellom Kristiansand og Risør var det som om bremsene «lugget» litt innimellom, men ikke mer enn at vi konkluderte med at der sikkert var litt rust på skivene som bare måtte slipes rent.

I tillegg til lugging i bremsene, var der etterhvert også en varsellampe som påstod at bakdørene ikke var lukket - til tross for at vi hadde smelt den igjen opptil flere ganger. I og med at jeg har lagt litt sjel i å få sikret bilen med all slags alarmer, i tilfelle landeveisrøveri, så var det bittelitt vanskelig å akseptere at det på grunn av denne feilen ikke gikk an å låse bilen!….

Vi parkerte i Mindalen i Risør. Nydelig sted for fricamping, 2 meter fra fjorden i en koselig båthavn. Fantastisk å komme frem til ferdig oppreid seng, og ikke måtte bruke 2 timer på å pakke ut av kasser med diverse utstyr, blåse opp teltet som etter hvert fikk navnet «luftslottet». Blåse opp madrasser, finne sengetøy og håpe at det fremdeles var noenlunde rent, lete etter tannkost og grytekluter og hvor er pungen som jeg hadde fire kroner i?

Vi våknet i Mindalen til 13 grader i skyggen klokken 9 om morgenen. Der startet vi dagen med en herlig sykkeltur til Den hvite by ved Skagerak, med deilig frokost på Stavelins konditori, mens temperaturen steg og solen ble mer og mer vennlig.

Mindalen

Mindalen

Nydelige Risør

Neste stopp var Asker. Mest for at Tore skulle få treffe barn og barnebarn før vi tok fatt på en lang reise uten mulighet for fysisk nærvær, men nå også fordi vi trengte hjelp av mekaniker-sønn Sondre til å løse låseproblemene.

Angående «luggingen» i bremsene var jeg blitt mer og mer nysgjerrig på hva som var galt, hvorpå jeg fikk beskjed om at jeg måtte være stille litt fordi Tore måtte bruke hodet. Jeg syns det er bra at han bruker hodet, men det er jo litt bekymringsverdig at jeg må være stille når det skal foregå. Det forklarer jo en del av de misforståelsene som har oppstått gjennom alle disse årene vi har vært sammen. Uansett; det ble konkludert med at vi skulle «lufte bremsene» og fylle på bremsevæske. På rasteplassen på Østerholt hadde vi work shop, og resten av turen mot Asker gikk knirkefritt.

Sondre løste problemet med varsellampen, og bilen kan nå låses. Luggingen i bremsene trengte han ikke å se på, siden vi hadde fikset det med lufting og ny bremsevæske.

Veien videre tok oss til Tomter for å få klemme litt på deilige Dina-mi, og til slutt, siste stopp i Norge, en kjapp tur innom Moss, med medbrakte morkler fra Sandnes til Kjærand & co. Derfra dro vi med en følelse av at NÅ er vi på ferie, og så rullet vi videre mot Sverige.

Når jeg sier «rullet», så er ikke det en metafor. Det smalt og skrapte, og når vi passerte grensen hadde vi en snitthastighet på 15 km/t.

Og så, midt i frykt, usikkerhet og antydning til desperasjon, rant bilen sakte inn på Dynestrand camping i Dynekilen, midt mellom Svinesund og Strømstad.

Så nå står vi her da. 

Det vil si; bilen står. 

Jeg har syklet til Strømstad for nødvendige forsyninger, og Tore har ligget under bilen og konstatert at hjullagrene på minst ett hjul er knust. 

Nå sitter vi.

Med hver vår Erdinger, og hver vår «ølpølse» med chili, sitter vi og stirrer langsomt ut mot minnesteinen for slaget i Dynekilen. Tordenskiold vant i 1716 slaget her i vika, og vi får håpe at vi gjør det også, 316 år etterpå. Sondre kommer snart med verktøy og kompetanse, og om et par dager er vi nok på 4 hjul igjen.

Dette er dessuten ikke den verste plassen vi kunne ha havarert, selv om det ikke er like billig som fricamping.

Dynekilen