Vive la France!

Hver gang vi sier til hverandre at "nå går det som det suser", banker jeg Tore litt forsiktig på hodet med det ytterste leddet på pekefingeren. "Knock on wood", som det heter hvis man er overtroisk. 

Jeg er ikke spesielt overtroisk, men jeg tenker at det er greit å være på den sikre siden, i tilfelle de har rett. De som er overtroiske.

Vi dro fra Celle til Würzburg i går, og nesten alt har gått etter planen. Eller.... Nesten alt har gått etter den NYE planen, som vi la for etpar dager siden, da den første og den andre og den tredje planen ble forkastet. 

I den første planen hadde vi nesen mot Romantische Strasse, Rihn dalen, Alpene, Gardasjøen og Toscana, før vi skulle cruise nedover den franske rivieraen mot Spania. 

Den andre planen var at vi skulle ta alt med knusende ro, og bare surfe på kryss og tvers, og sykle i alle de fine Tyske landsbyene. "Vi skal jo ikke rekke noe?!", var mantraet.  

Nå har vi ommøblert. 

Vi SKAL rekke noe. Vi skal rekke sommer og sol. Sykkelturer i sommerkjole og shorts. Kanskje en lett cardigan i sekken til utpå kvelden? Det er jo derfor vi reiser fra Norge!? Og der var det jo til og med sommer når vi dro derfra?!

Takket være en løsningsorientert datter hjemme, kjører vi nå strake veien mot varmere klima, og tillater oss lengre stopp og kortere etapper når vi kommer så langt at det er naturlig å rulle ut markisen. 

Det hadde vært skikkelig kjedelig å stå til anklene i snø på toppen av en alpe neste gang vi havarerer?! Motorstopp er mye triveligere når gradestokken viser mer enn 20 blå.

Alpene og Italia og de romantiske gatene får vente på oss, til vi er på vei hjemover i August. 

I Celle hadde vi en kort sykkeltur utpå kvelden, og det ser ut til å være en nydelig by. Regn og vind førte oss allikevel videre til Würzburg tidlig om morgenen, uten den deilige frokosten på en sjarmerende fortauscafé i morgensol, som vi hadde sett bilder av bak øyelokkene gjennom hele natten.

Würzburg var "så der". Vi la nok ikke sjelen i å finne de fineste stedene, så det er litt urettferdig mot byen at jeg formulerer meg på denne måten. 

Vi parkerte på det som "Park4night" hevder er en stellplass, men som for oss lignet mer på en overfylt parkeringsplass med noen få strømuttak på nederste rekke. Greit for oss akkurat det, for vi trengte ikke strøm etter å ha fylt opp batteriene i løpet av turen fra Celle. MEN; På alle andre stellplasser og campingplasser vi har vært innom, har der vært krav om 4 meters avstand mellom bilene pga brannsikkerhet. Her fikk man såvidt opp skyvedøren, uten å lage riper i lakken på bilen ved siden av! 

Vi syklet en tur utpå kveldingen. Litt for å se hva Wützburg har å by på, men mest for at vi måtte handle litt mat. Vi er glad i mat, Tore og jeg. Og vi er glad i å lage mat. Veldig ofte når vi er på restaurant, blir vi enige om at dette gjør vi bedre selv. Jeg hører selv at det er litt cocky... 

Uansett; Vi ble litt fanget av noe som kunne minne om en slags festival-stemning i byen. Selvom der var litt kaldt, stod det finkledte mennesker i gatene og på broene, med glass og vinflasker og getto-blastere med herlig "don't worry-be happy"-musikk. Vi lot oss lure til å bestille et glass vin selv, før vi handlet, og siden de i Würzburg er mer generøse når de sjenker vin enn det jeg er når jeg skjenker meg et glass hjemme, så rakk vi ikke matbutikkene som stengte kl 20.00. 

Det ble ost og kjeks når vi kom hjem.

Når man kjører så mye, har vært sammen i mange år, og bor så tett, så har man jo ikke noe å snakke om hele tiden. Da er det fort gjort at tankene får fritt spillerom ganske lenge om gangen. Både konstruktive tanker, og noen ikke så konstruktive. 

I dag, på vei fra Würzburg i Tyskland til Alsace-distriktet i den nordøstlige delen av Frankrike, satt jeg i perioder helt alene i mitt eget hode og observerte trafikken. Blant annet. 

De aller fleste ting i denne verden er i bevegelse, men nå vet jeg om minst tre ting som er konstante: 

Det ene er at der alltid er veiarbeid på motorveiene i Tyskland. Det som er fascinerende er at store deler av veiene er ufattelig humpete og dårlige, selvom de jobber og jobber med utbedring, og har gjort det siden lenge før jeg kjørte her første gang, for over 30 år siden. 

Det andre er at der alltid er en løs skrue i en Fiat. Tore sier at "en løs skrue her og der" er Fiat sitt varemerke, men at det som er fordelen med Fiat, er at det er så lett å få tak i deler til den i hele Europa. 

Jeg har ganske friskt i minnet en starter som kanskje, kanskje ikke, var deffekt i Rødbyhavn - og at det kanskje, kanskje ikke, gikk an å få tak i en ny i løpet av 6 uker (ifølge ett av de verkstedene vi snakket med mens vi trodde vi hadde en kritisk situasjon). Heldigvis ble vi kjent med Anders fra verstedet på Auto Centro, som kom og skrudde fast en løs skrue på den starteren vi allerede har! Konklusjonen min, med den lille kunnskapen jeg har på området, er at det sikkert er veldig lett å få tak i deler til en Fiat, kanskje bortsett fra en ny starter. Akkurat det kan ta litt tid.

Det tredje som jeg mener er konstant, er at minst 90% av alle trailersjåfører har kjøpt sertifikatet sitt på Temu. Det skal man ha i mente når man kjører bobil på Autobahn! Vær oppmerksom! Hele tiden!

Humpete veier, løse skruer og idiotiske trailersjåfører .... Det er ikke en god kombinasjon, men jeg stoler på min kompetente sjåfør og tenker at dette lett kan gå godt. 

Og NÅ!! Er vi i Frankrike!

Ikke bare i Frankrike, men vi er i et distrikt som vi elsker; Alsace. 

Områdene, og alle landsbyene rundt Colmar, er noe av det vakreste på jord! Vi var her i fjor, og ble forelsket. Nå er vi her igjen, og når vi landet i dag var det 22 grader og lett skydekke. Det kan til og med jeg leve med. En stund. Jeg vil helst ha det ennå varmere.  

Dette er sånn vi vil ha det! 

Denne gang har vi funnet en nydelig, og ganske rimelig, campingplass i Riquewihr, og i morgen skal vi sykle og utforske denne delen av dalen! Riquewihr har jeg fått anbefalt av min mor, og nå er jeg som et barn på lille julaften. Kan morgendagen snart komme?