På 8 hjul!

 

Det er 70 mil fra La Nucia på Costa Blanca til Perpignan i Sør-Frankrike, og sammenlignet med norske strekninger er dette foreksempel det samme som fra Kragerø til Trondheim. Veiene er bedre her, og vi kan kjøre litt fortere, men det er allikevel en ganske lang tur! Vi hadde gjort en avtale med verkstedet om at vi skulle komme fredag formiddag, og tross noen språkbarrierer var vi sikre på at denne avtalen var i boks.

Vi startet litt før soloppgang om morgenen og var fremme klokken 12.45. 

Stemningen gikk fra entusiastisk til molefunken da vi registrerte at porten til verkstedet var låst. Etter litt hoiing og banking fikk vi allikevel kontakt med en fyr som jobbet der, utenfor åpningstid. Det kan skje i de beste bedrifter at folk jobber i overkant av de timene de får betalt for. 

Mekanikeren tok noen telefoner, og kunne etterhvert meddele at vi skulle få bilen hvis vi kunne komme tilbake etter klokken 2? - Og det kunne vi jo. Vi hadde ikke noen andre avtaler den dagen, som var viktigere.

I og med at der var 36 varmegrader på det tidspunktet, så satte vi veldig stor pris på å få vente inne i butikken som har aircondition! Rett før klokken 2 begynte det å livne til igjen. Både Christophe, Léo og Sabine var tilbake, og kundene kom strømmende. 

Jeg lurte på om de hadde hatt siesta, men det hadde de ikke! De hadde bare vært hjemme og spist og sovet litt midt på dagen.  

Språk altså! 

-----------------------------------------

Vi fikk konstatert at urtene var delvis i live! 

Mynten hadde fått lange stengler og blitt litt puslete, men det gjør jo mynte hvis den ikke blir brukt. Basilikumen har hatt bedre dager, men en dyktig hobbygartner kan også lett drepe en basilikum! Vi har stappet noen ekstra frø ned i jorda, og de har nå begynt å spire! 

Estragon ... nja... det blir ikke hjemmelaget bearnaise de neste dagene, det er ganske sikkert, men det ser ut som den liker miljøskiftet og at der er håp for den også. 

Tomatplanten!! Den ser helt fantastisk ut!! Masse små babytomater som kanskje blir røde før vi er hjemme igjen. 

Så, etter å ha fått bobilen på veien igjen i Perpignan, kjørte vi tilbake til Spania. Denne gang i to biler: Jeg, i en Ford Focus med aircondition, og Tore i bobilen. 

Jeg minner om at bobilen er 4 tonn, og uten fungerende aircondition (foreløpig).  

Jeg hadde satt knappenålen på et nydelig sted som heter Cadaqués, helt nord-øst i Spania, og jeg gledet meg veldig. 

---------------------------------------------

Herfra er der to versjoner. 

Og det kan der jo fort bli når to personer er involvert, men denne gang viker historiene eksepsjonelt langt fra hverandre: 

Min versjon: 

For en fantastisk tur! Vi kjørte til Roses, ved kysten, like over grensen til Spania. Deretter dro vi videre i ca to mil, over et fjell, og ned mot kysten igjen. Veiene var smale og svingete, men det gikk greit å passere møtende busser og bobiler, og utsikten var spektakulær! Bratte fjellsider og utsikt mot havet. Det er denne typen opplevelser vi leter etter på bobiltur! 

Da vi hadde passert fjellets høyeste punkt og kjørte nedover igjen mot kysten, fikk vi i horisonten se Cadaqués komme mot oss som et perfekt maleri av en hvitmalt fiskelandsby. 

Til og med jeg ble nesten målløs! 

Dette, bestemte jeg meg for, kom bli det fineste vi har opplevd på denne turen. Jeg så for meg en koselig fiskerestaurant med utsikt til, og lyder fra, fiskebåter og garn og måker. Jeg bestemte meg for at jeg ville ha "gambas pil-pil" på tallerken, og en god rosévin i glasset. Egentlig liker jeg ikke reker som er varmet opp igjen, men jeg syns det ser så godt ut. Og så er det så typisk spansk at jeg bestiller det noen ganger allikevel, bare for å forsterke følelsen av tilhørighet. Og hvem vet? Hvis jeg spiser det mange nok ganger så kan det jo tenkes at jeg liker det til slutt? Sånn er det jo med mat. 

På Google maps satelitt hadde jeg funnet noe som så ut som en parkeringsplass med plass til en liten bybobil, så jeg peilet meg inn på denne. 

Det var først når jeg la merke til at Tore kjørte en annen vei i en rundkjøring jeg hadde passert, at jeg begynte å få en mistanke om at det ikke kom til å bli gambas på en nydelig fiskerestaurant i havna. 

Tore sin versjon: 

Jeg trodde ikke mine egne øyne! Nå er ihvertfall all snev av tvil borte; hun er virkelig loco den dama! Jeg hadde kjørt bil hele dagen, og når vi endelig kom til kysten igjen etter å ha forsert Pyrenéene, så skulle hun pokker meg over ennå et fjell?! Uten å ta hensyn til at jeg har dratt på 4 tonn i 38 grader, og hun har kjørt en liten fjert med aircondition??!

Jeg møtte flere store busser på en vei som var laget for én bil i bredden, og det var ikke bare én gang at jeg måtte utforbi asfaltkanten og fikk nærkontakt med en fallhøyde på noen hundre meter.

Og ikke nok med det!! Tror du ikke at når vi endelig kom frem til denne såkalte perlen, så svingte hun ut av en rundkjøring, og inn på en vei som var merket med et skilt som hadde bilde av en bobil med en rød strek over??

Jeg måtte kjøre videre rundt rundkjøringen, og tok av ved neste mulige avkjørsel. Derfra ble jeg ledet videre oppover mot den andre siden av fjellet, og der var det ingen mulighet for å snu. Jeg ble mer og mer forbannet over at jeg ikke hadde engasjert meg mer i denne planleggingen. Jeg fant tilslutt en håpløs plass å snu bilen, og fikk det til fordi jeg var sint nok til å ta noen sjanser.

Når Silje ringte og lurte på hvor jeg ble av, var jeg allerede på tur tilbake til Roses for å finne et sted hvor det var mulig å få kjølt seg ned litt. På mange måter. For min del kunne hun gjerne ha blitt igjen på denne gudsforlatte plassen som ikke hadde en eneste mulighet til å stoppe en Fiat Ducato. Ikke en lomme engang.

-------------------------------------------------

Det er lett å forstå at en hel dag bak rattet, og de siste timene i 38 grader uten aircondition, kan redusere lengden på lunta til hvemsomhelst. Jeg tror nok at hvis Tore ikke hadde vært så veldig varm og veldig sliten, og lunta hadde vært noen cm lengre, så hadde vi nok funnet ut av det der ute i denne nydelige avkroken på kartet. 

Jeg kunne ikke la være å  argumentere med at vi faktisk møtte både busser og bobiler på veien, som alle hadde vært i Cadaqués. Tore parerte med å si at der var en grunn til at de kom ut igjen. Der var ingen plass å stoppe.

Jeg har ved flere anledninger sagt at alt kan bli en god historie, men her er vi nok uenige, Tore og jeg; Dette kan aldri bli morsomt, har jeg fått vite! Det kommer ihvertfall til å ta veldig, veldig lang tid! 

-------------------------------------------------

Vi hadde en kort overnatting i Roses, og dro videre tidlig neste morgen. Å kjøre hver vår bil kan ha både positive og negative sider. På turen fra Cadaqués via Roses til Lloret de Mar hadde det mest positive sider.

Noen ganger kan det være godt med litt egentid. 

-------------------------------------------------

I Lloret de Mar fant vi en rimelig, men fin (!) campingplass. Hvorfor den var så rimelig fant jeg først ut når jeg skulle dusje. Sanitæranlegget hadde flotte takdusjer, sånne som kalles "rain falls" for å gi en assosiasjon til noe eksotisk, men dysene var ikke vasket rene for kalk på veldig lenge, og strålene stod i alle retninger. Jeg måtte prøve 3 ulike dusjer for å finne en med noen få stråler som gikk i samme retning, sånn at jeg kunne få skylt ut balsammen.

Vi fant fort ut at Lloret de Mar er en charter-destinasjon. Man skal til Albir eller Solastranden for å finne like mange nordmenn som på stranden i Lloret de Mar.

Det som er fantastisk med dette stedet, og som jeg har inntrykk av gjelder for store deler av Costa Brava(?), er sanden på stranden. Jeg vet forresten ikke helt om jeg kan kalle det sand, men jeg kan ikke si rullestein heller.... En mellomting kanskje? Bittesmå rullestien? 

Apropos vann, så sluttet vannpumpa å virke igjen for noen dager siden. Tore mener fremdeles problemet er at hele systemet er tettet av alger, til tross for algemidler og klorin og all slags uhumskheter vi har fylt tanken med. Denne gang valgte han å demontere pumpa og rense den. Det viste seg å være lurt, men den skulle kanskje ikke vært renset så nøye, fordi nå virker pumpa så godt at kjøkkenkranen ikke klarer å stå i mot trykket. Hvilket har ført til at kranen står og drypper konstant. 

Hvis det ikke er i den ene enden, så er det ihvertfall i den andre.... 

------------------------------------------------

Etter 2 netter i Lloret de Mar dro vi videre til Peñíscola. Tore har sett utallige Youtube-videoer av og med folk som reiser i Europa, og kanskje mest Spania, med camper vans, og Peñíscola er et av de stedene som har skilt seg ut. 

Dette er en av de flotteste og mest autentiske byene vi har sett langs den spanske kystlinjen.

Legg merke til de spanske flisene på undersiden av balkongene! 

På et tidspunkt fikk vi selskap av en nesten tam måke mens vi nøt en sangria i en av restaurantene oppe på borgen. Det var utrolig fascinerende! Den var ikke like frekk som by-måkene i Stavanger, som seiler ned fra himmelen og stjeler både mat og fingre, men den tok mer enn villig imot chipsen den fikk servert fra hånden til Tore. Jeg har aldri sett en måke på så nært hold tidligere, og jeg ble overrasket over at den hadde orange eyeliner og lipliner! Den var fin da. Og veldig høflig!  

Una mesa para tres, por favor!

Wow! For et nydelig sted! Det er en ferieby dette også, men det ser ut som om det er her spanjolene ferierer. Jeg hørte ingen andre språk enn spansk. 

Vi fant en helt ok stellplass hvor vi betalte 12€ per natt, og den var nesten tom fra vi kom til vi reiste igjen etter to dager?! Det er 75 plasser der, og mens vi var der var der noen som kom og noen som dro, men det meste jeg talte av biler var ti omgangen.  

Fra stellplassen var det 3 min å sykle til stranden, den flotte borgen og et yrende folkeliv. Vi bodde akkurat så langt fra kjernen at sirissene nesten klarte å overdøve lyden av Michael Jackson, Freddy Mercury, Prince, og til og med Europe, fra strandbarene.

Peñíscola kan virkelig anbefales! Vi skal definitivt tilbake!

I går kjørte vi tilbake til La Nucia for å rekke å hente Ronja Emelí på flyplassen. Planen er å ta henne med på bobiltur etterhvert, så også hun får se mer av Spania. 

I vognkortet til bilen står det at den har fire sengeplasser. Til nå har vi bare funnet to, men det er mulig at Ronja løste litt av gåten idag da hun fant 2/3 av den ene sengen. Med litt kreativitet kan det da se ut til at Tore slipper å sove på gulvet. 

På grunn av varslede hetebølger rundt omkring i Spania er det mulig vi drar nordover igjen, og da skal man ikke se bortifra at Peñíscola får besøk av oss en gang til. 

Cadaqués tør jeg ikke å foreslå. Ennå.

  

Tikk-takk-tikk-takk .....

Rart hvor fort man kan bli vant til at den ene utfordringen tar den andre, og når det plutselig stopper opp så blir det litt stusselig..... 

Der har vel egentlig ikke vært så mye å skrive hjem om, etter at vi måtte forlate bobilen og syklene i Frankrike. Det ble en liten nedtur! Og da mener jeg ikke bare nedover på kartet, fra Frankrike til Spania. 

----------------------------------------------

Dagene her på Costa Blanca består stort sett av strandliv. Men i tillegg følger vi et fikentre som vi har i hagen, og det er litt gøy:

Jeg elsker fiken! En god Roquefort med ferske fiken er som en eksplosjon i munnen! Vi håper at treet skal få modne fikener før vi reiser, men vi begynner så smått å innse at der er større sjanse for å få fikener på "Mercadona". 

Jeg har begynt å filme treet, og tenker at jeg kanskje kan selge filmen til NRK2 for å tjene litt ekstra penger til verksted-regningen: 

"Fikentre, minutt for minutt!" 

Det hadde vært noe!

----------------------------------------

Når jeg egentlig kunne brukt tiden på å sitte og kjede meg, sitter jeg heller og tenker, drømmer og planlegger. Jeg planlegger foreksempel å lage mosaikk på deler av grunnmuren hjemme, med symboler på kjærlighet og fred og sånn. Jeg vil bruke rullestein fra strendene i Spania, og skjell fra strendene i Frankrike. Blant annet. Masse gode minner, limt fast på muren med Tek7 som et godt gammeldags fotoalbum.... Ah! 

Men disse drømmene blir fort parkerte! 

Jeg kan bare glemme å ta med en bag med rullestein hjem. Bilen er tung nok som den er, dessuten har de rullestein på Plantasjen! 

Vi krangler om mange ting Tore og jeg. Spesielt nå når forventningene ikke har blitt innfridd de siste ukene, kan stemningen bli smått amper innimellom. Men akkurat denne diskusjonen tar jeg ikke videre. Jeg velger kampene med omhu, selvom det ikke akkurat blir fotoalbum av rullestein fra Plantasjen. 

Skjellene fra Frankrike får bli med da. 

--------------------------------------------------

Vi skulle reise på lavbudsjett, med fricamp som hovedsyssel. Budsjettet sprakk første gang i Dynekilen når vi måtte ha nytt kulelager. 

Og siden vi til nå ikke har hatt kontroll på hva regningen ville komme på i Perpignan, så har vi bare gått utifra at vi har en budsjettsprekk på linje med alle kommunale, fylkeskommunale og statlige bygge- og veiprosjekter hjemme i Norge. 

Jeg mottar gjerne innspill på hvor de tar pengene fra, når prosjektet "skulle koste bare 2 milliarder, men så ble det dessverre 5"? 

Uansett så er det sånn at når vi nå har hatt denne budsjettsprekken, så har vi måttet vi bruke så lite som mulig inntil vi har "kontroll" igjen. Den kontrollen har vi prøvd å få tilbake ved å gå på stranden, med medbragt niste. Da bruker vi ihvertfall ikke mer penger enn nødvendig! 

Vi ønsker å tilpasse oss miljø og kultur der vi er, og etter å ha studert spanjolene i noen år har vi begynt å ta med salat på stranden. Det ser ut til å være populært. Salatblader, litt kylling og parmesan, og noen hjemmelagde krutonger. Litt pepper, flaksalt og en god olivenolje..... Og så, til slutt, for å gjøre det enkelt; en Cæsardressing fra Masymas. Man trenger ikke mer!

Tore kjøper konsekvent heller ikke merkeklær. Han elsker alt som er billig, og når Øystein i "Team Backstad" går på markeder og kjøper helt unødvendige ting bare fordi det er billig, sitter Tore og humrer og kjenner seg veldig igjen. "Han er heeelt lik meg!" ler han. Nå er han super-happy fordi han, etter å ha gått i flipp-flopps uten såle i flere uker, endelig har funnet nye, til den nette sum av 4 Euro. Litt i overkant kanskje, men de er "virkelig gode" (les: bedre enn de uten såle), og sannsynligvis verdt pengene! Jeg er sikker på at jeg nå skal høre om den fantastiske kvaliteten på disse skoene til langt ut på sommeren i 2026. 

De blikkene og reprimandene jeg får hvis jeg kommer i skade for å handle noe på Temu, gjelder ikke lenger! "Temu er skadelig for miljøet! Det er sannsynligvis preget av barnearbeid og mennesker som ikke får lønn for jobben de gjør 14-18 timer i døgnet, 7 dager i uken!" 

Og det er helt riktig! Det er grusomt! Men når flipp-floppene koster 4 Euro, så kommer de kanskje fra det samme systemet? 

Når det er sagt, så husker jeg godt boken "No Logo" fra 90-tallet, hvor Nike og Tommy Hilfiger kom ut som verstingene på disse områdene. Hennes & Mauritz har også vært i søkelyset. 

Vi har dessverre (nesten) ingen garantier!

----------------------------------------

Et vanlig feriebudsjett er kanskje lagt opp til at man skal (foreksempel) være to uker, eller fem, på et bestemt sted. De gangene vi har reist til Spania med de rammene, så har der vært masse å finne på her! Noe av det kan jeg kanskje dele etterhvert når humøret tar seg opp igjen, og det er det faktisk i ferd med å gjøre(!), men det kommer jeg tilbake til!

Nå har vi ikke hatt muligheten til å utforske så mye, siden alt koster penger. 

Men vi kan uansett ikke klage på temperaturen! 

Og det var jo egentlig dette vi jaktet på?! 

Sommer!!

Når jeg nå lager meg en iskaffe om morgenen og tar den med på stranden, så tar det bare litt mer enn en time før jeg har en helt vanlig kaffe latte! Eller Café con leche, som det heter her. 

Vi har de siste dagene hatt opp mot 36 grader, og da føles det veldig avkjølende å gå ut i sjøen som "bare" har 27. 

 Igjen; rart hva man kan venne seg til! 

---------------------------------------

For et par dager siden prøvde jeg å lage en "locos en ruta"- konto på Instagram! Jeg er i utgangspunktet litt nervøs hver gang jeg skal gjøre noe nytt, eller noe jeg har glemt ut at jeg har gjort før, på internettet. Og når jeg nå prøvde meg på dette fikk jeg bekreftet at frykten ikke er irrasjonell. 

I det jeg trykket på opprett-konto-knappen, fikk jeg melding fra Meta om at kontoen var suspendert på grunn av upassende innhold. Og dersom jeg ikke sender inn klage på avgjørelsen innen 180 dager blir kontoen slettet. Jeg var ikke engang klar over at den hadde fått noe innhold? Og ikke vet jeg hva innholdet består av, for jeg kommer jo ikke inn på kontoen?! Den er sperret! 

Jeg tror det er sånne ting som gjør at mange får ME, og jeg opplevde å være i faresonen selv et øyeblikk. 

Det blir ingen Instagram-konto for "locos en ruta" denne uken ihvertfall, men siden min datter, Ronja Emelí, kommer og møter oss om en ukes tid, så er der håp i hengende snøre!! 

----------------------------------------

Jeg sa at jeg ville komme tilbake til hvorfor humøret begynner å bli bedre: 

Vi har hatt dialog med verkstedet, og fått vite hvordan regningen ser ut. Tore har en tendens til å krisemaksimere, og i de fleste tilfellene himler jeg litt med øynene og sukker uhørlig. 

Denne gang setter jeg pris på den egenskapen! Regningen er på ca halvparten av det Tore forutså, og det betyr at vi kan stresse ned, og begynne å puste med magen igjen. Kanskje vi til og med kan unne oss et godt måltid en dag, uten å måtte ta oppvasken selv?

Sannsynligvis kan vi kjøre til Frankrike og hente bobilen, syklene, urtehagen og kanskje etpar flasker Cremant d'Alsace, i slutten av denne uken. 

Det skal bli en fornøyelse! 

-----------------------------------------

Det er noen ting jeg har tenkt på i denne sammenheng:

Når vi skulle kjøpe bobil, mente Tore at vi måtte ha Fiat. Dette forklarte han med at det er lett å få deler til den i hele Europa, og at han kan fikse mye selv. 

Så er det allikevel sånn at det er én ting med tilgang til deler, men en helt annen ting er tilgang på verksted hvis man IKKE kan gjøre det selv. Tore river seg i det håret han ikke har over at han ikke forutså tidsperspektivet i dette. Vi kunne ha leid en bil, kjørt rundt i Sør-Frankrike og kjøpt deler og utstyr, stått på parkeringsplassen utenfor en 5 stjerners restaurant som etterhvert hadde hatt åpent, tatt ut girkasse og ryddet under panseret, og det hadde kanskje tatt noen dager.....     

For vår del er dette etterpåklokskap, men det er verdt å tenke over for andre bobilere: 

Skjer det noe, så tar det tid! Mye tid! Og det er ikke alle som har anledning til å rømme til et hus i Spania, og gå på stranden og spise Cæsarsalat i tre uker mens man venter..... 

 --------------------------------------- 

Uansett; 

Jeg er de siste par-tre ukene blitt ekstra glad i et sitat fra psykolog og NLP-guru, Richard Bandler: 

"One day you'll look back at this problem and smile... so why wait?"

Bobiltur uten bobil...

Vi hadde 3 begivenhetsrike dager på en parkeringsplass utenfor en 5 stjerners restaurant, som forøvrig ikke hadde åpent søndager, mandager og tirsdager. 

Onsdag formiddag, like før restauranten skulle åpne, ble vi hentet av den franske "samarbeidspartneren" til Viking, uten at vi egentlig vet om Viking hadde samarbeidet med dem i det hele tatt i løpet av disse tre dagene. 

 

Det var vår nye venn Jean Paul som kom ut av det blå og reddet oss. I denne sammenheng er "ut av det blå" både en metafor på noe som skjer plutselig og uventet, men óg et bilde på hva som egentlig hendte:

En gammel blå Darcia parkerte like ved siden av oss, og ut kom Jean Paul.

Det mest forunderlige med dette, i tillegg til at Jean Paul ble vår barmhjertige samaritan, er at hans Darcia er kjørt over 400.000 km, og der har aldri vært noen problemer. Just saying.

Da Jean Paul etterhvert kjørte oss til et verksted som HAN (ikke Viking!) fant til oss, viste det seg at bilen hans gikk som en klokke, også uten bensin på tanken! 

Jeg tuller ikke! Pilen pekte langt under 0-streken!

---------------------------------

Jeg kan med dette bekrefte at engler finnes! 

Vi har truffet flere de siste dagene, og Jean Paul er en av dem. Han er en giver av de sjeldne! 

"Hvis alle er gode med hverandre, og gir for å gi, ikke for å få.... så vil verden bli et godt sted å være", kunne han konstatere gjennom et nesten tannløst smil, og med øyne som glitret. 

Alle har en historie, og vi ba Jean Paul om å fortelle sin: 

I 2019 mistet han jobben som "medical préarateur de commande" (som ifølge chat GPT kan oversettes med "ordreplukker for medisinske produkter, apotektekniker eller lagerarbeider innen medisinsk logistikk"), fordi han måtte ta seg av sin syke mor da det gikk mot slutten for henne. Nå hadde han valgt å flytte fra Paris til Salses-le-Chateau for å finne seg fast arbeid og bedre klima. 

Det er vanskelig å få fast jobb i Frankrike, så mens han søker og venter kjører han rundt i en gammel blå Darcia full av smykker og solbriller som han selger på markeder i området. Jean Paul syntes at TV, de siste årene, er blitt angstfremkallende, og han vil helst være i og nær naturens energier. 

Dette ble en tankevekker!.... Det var en berikelse å få treffe ham, og man tenker ikke alltid over at der er en historie bak alle de skjebnene som dag ut og dag inn står og selger de små "gadget'ene" sine for å overleve. 

Neste gang jeg er på marked, skal jeg dele ut flere smil!

-----------------------------------

De andre englene fant vi på verkstedet til Christophe Guilliouf i Rivesaltes: 

Christophe, hans sønn Leo, og resepsjonist Sabine, hadde ingen grenser for hva de ville gjøre for oss, men:

Dette betyr IKKE at vi står først i køen!

Christophe mente at de kunne klemme oss inn i avtaleboken om ikke mindre enn tre uker, 

så da måtte vi gå i løsningsmodus. 

Igjen. 

Verkstedet har høy score på google, og er for så vidt det eneste verkstedet i mils omkrets som har bobiler som sin spesialitet, så dette var mattematikk for nybegynnere. Og jeg kan si med en gang, før jeg glemmer det, at hvis noen, noen gang, skal havarere med sin bobil; Gjør det her! 

Mens vi jobbet oss inn i løsningsmodus fikk vi strøm til bilen, vann, og vi fikk tømme doen.  

Og så vi fikk møte naboen: 

Naboen Turtle

--------------------------

Det første vi måtte finne ut av, naturligvis: Hva gjør vi med urtehagen??

Lett!

Sabine hevdet at hun dreper alt som er grønt, på kun kort tid, men med litt hjelp fra Leo ville hun gjerne prøve å holde urtene våre i live.  

Deretter; hva gjør vi med OSS??

Alternativene var ikke mange, men vi hadde: 

1. Reise hjem? Konklusjon: Veldig dyrt!

2. Bo på hotell? Konklusjon: Enda dyrere! Og hvor i tilfelle? 

Salses-le-Chateau? 

"Fort de Sales" er en imponerende festning som ble oppført av de katolske monarkene Ferdinan II av Aragon og Isabella av Castilla, mellom 1497 og 1503. Fortet ble oppført for å sikre grensen mellom spanske Roussillon og franske Languedock, og området var på den tiden et hovedpassasjeområde som var avgjørende for invasjoner mellom Frankrike og Spania. Det ble tatt av franskmennene i 1642 under Tredveårskrigen, og ble formelt fransk territorium etter freden i Pyrineene i 1659.

Men alt dette lærte vi den første dagen, og Centre ville i Salses-le-Chateau består ellers av en rundkjøring. Punktum. Tre uker her ville sannsynligvis blitt veldig mye lenger enn hva tre uker normalt er.  

Fort de Salses

Perpignan da? 

En by som visstnok har mer kriminalitet enn Malmø om natten? Eh.... Nei!

3. Nok en gang kom det for en dag at vi er født med gullhår i *kort plystrelyd!: 

Mor og far har hus og bil i Spania!

 

Ett tog fra Perpignan til Barcelona, og et nytt fra Barcelona til Alicante.

Dette valget ble også enkelt!!

-------------------------------------

Vi var så heldige at vi fikk frokost med kaffe og croissanter på verkstedet. Leo hadde organisert reiseplanen vår, og det eneste som var overlatt til oss var å kjøre til stasjonen og kjøpe billetter. Til dette formålet ville de låne oss en bil. 

Dere kan ta den bilen der, sa Leo og pekte mot en bil, blant mange andre biler(!), der borte på parkeringsplassen. 

"Nøkkelen ligger i bilen!". 

De av dere som kjenner oss, vil sikkert himle med øynene og minnes den gang for noen år siden da vi hadde fått låne en hytte i Vegårdshei i forbindelse med en konfirmasjon? ...og at det i selskapet kom for en dag at vi hadde overnattet i nabohytten til den vi hadde lånt?

Noe av det samme skjedde nå, men vi kom heldigvis ikke så langt at vi fikk overnattet denne gang. Idet vi hadde rigget oss til i en splitter ny Mustang, stilt inn seter og lagt målet inn i GPS'en på en skjerm som var på størrelse med en hvilken som helst kjellerstue, så vi en engstelig mann som kom løpende i midten av bakspeilet og ropte noe sånn som: "HEEEIII!!! IKKE STIKK AV MED BILEN MIN!! DET ER MIN BIL!!!". 

Han sa det på fransk, men akkurat da var der ingen language issues, for å si det sånn.....  

Tore lurte på om Leo kunne fremskaffe en litt eldre bil i stedenfor? En som vi kunne føle oss litt mer hjemme i?

----------------------------

Jeg kan ikke unngå å tangere grensen til kunsthistorie nå. Jeg blir nødt til å nevne at togstasjonen i Perpignan har, av godeste Salvador Dalí, blitt kalt Verdens navle! 

El centre del món (verdens navle)
- Salvadore Dalí

Man har ikke kofferter med seg på bobiltur,
så her er vi i verdens navle med en haug av sykkelvesker!

Fra bobiltur til Interrail!
Kjekt det óg!

Fra Salvadore Dalís røtter, reiste vi til Antoni Gaudís hjemby Barcelona, i 300 km/t. Det er det forteste vi har kjørt på denne bobilturen! At vi ikke rakk å se verken La Sagrada Familia eller Parc Güell, får stå for noen andre sin regning. Toget gikk ihvertfall fort nok. 

Er det virkelig nødvendig å bygge byene så store at man ikke rekker over alt mens man venter i to og en halv time på neste tog?

------------------------------

Jeg kan til slutt meddele at vi har det bra på Costa Blanca også! Og vi skjønner hvor heldige vi er, tross alt!

Allikevel er det sånn at vi savner bobilen. Og syklene. Bobil og el-sykler gir en frihet som ikke kan sammenlignes med noe annet. Ikke noe som jeg kjenner til ihvertfall!

Og så lurer jeg på om jeg har blitt litt fin på det? 

Cava har alltid trivdes godt på min tunge, men jeg tar meg i å savne et glass med en god "Cremant d'Alsace Brut" i solen...?!

Om tre ukers tid skal vi til Frankrike igjen og hente drømmeferien vår. Det blir kjekt!

NÅ har vi havarert nå!

Vi rakk så vidt å fylle opp med drikkevann og litt mat, på en søndagsbutikk med veldig begrenset åpningstid, før min (heldigvis) bilkyndige medsammensvorne la merke til at der lekket olje fra bilen.

Hvor bilkyndig han var i det øyeblikket da vi kjøpte bilen kan kanskje diskuteres. Samtidig forstår jeg godt at fryd og forventninger lett kan overdøve tilsynelatende små bagateller. Og når vi nå først har bilen, er det godt at han kan finne ut hva som er gale, og i de aller fleste tilfeller fikse det. 

Uansett så forstår også jeg, at oljelekkasje aldri er et godt tegn. 

Kulelager i Dynekilen og startbatteri i Rødbyhavn, var bare forvarsler om hva som kunne komme. Noen kan sikkert mene at vi burde ha snudd i Danmark, men da hadde vi jo ikke fått oppleve dette:

Etter å ha krøpet baklengs inn under bilen nok en gang, konstaterte Tore at det denne gang er slavesylinderen i girkassa som har tatt kvelden, og det er visst mer komplisert enn en løs skrue på et startbatteri. Siden slavesylinderen i denne bilen er plassert inni girkassa (jeg er snart utlært bilmekaniker!), må bilen på bukk, og girkassa må ut. 

Og siden bilen fortsatt veier 4 tonn og er 3 meter høy, så det er ikke hvem som helst som vil ta imot oss med åpne armer.

Vi har hatt mye flaks, og på mange måter er vi veldig heldige oppi alt dette! 

I Dynekilen rullet vi inn på en campingplass før det var full stopp, og her, litt sør for byen Narbonne i Sør-Frankrike (vi kaller den Nær Bånn), rullet vi inn på en stor, flat parkeringsplass, like foran en 5-stjerners restaurant. Hvor heldig kan man få lov til å være?!

Vår erfaring med Google maps, er at vi like gjerne kunne ha stått i en maisåker, midt i midten av ingenmannsland, men skjebnen vil altså fremdeles at der skal være lys i enden av tunnelen og håp i hengende snøre for locos som oss. 

Det som er litt uflaks i dette, er at vi befinner oss 5-6 mil fra grensen til Spania, og i Spania koster en reparasjon av denne typen ca halvparten av hva den vil koste i Frankrike. Det som er flaks, er at i Frankrike koster den ca halvparten av hva det ville ha kostet i Norge, så summa summarum er dette også greit.

Det som også er litt uflaks, er at hver gang vi havarerer så er været dårlig, og vi får ikke uttelling fra Solcellepanelene våre. I Rødbyhavn hadde vi overskyet og vindkast på husker ikke hvor mange m/s, men det var mange! Og her har vi overskyet og torden. I natt blitzet det rundt bilen, og vi ble ikke spart for noen hagl-kuler heller. Det som er flaks med dette da, er at Tore var snartenkt nok til å sette giret i fri like før clutchen ikke kunne brukes i det hele tatt, så nå kan vi lade litt med motoren når vi blir tomme for strøm. 

Og, ikke minst, så har VI fulle batterier, etter noen varme dager på en strand utenfor Séte! 

Det som også har vært gøy de siste dagene er at vi har vært ute og spist, og da har jeg fått noen anledninger til å gidde og sminke meg litt. Ikke det at det er så gøy å sminke seg, men jeg har lett for å sette denne turen opp mot Toyota-og-telt-turen i høst.

Nå har jeg speilskap og helspeil. Det er en fryd! I teltet satt jeg på huk med håndspeil i den ene hånden, maskara i den andre, og prøvde å treffe øyenvippene. Det er ikke for amatører!

Viking gjorde en litt lunken jobb når de valgte verksted i Rødbyhavn. Det har jo ingen hensikt å sende oss til et verksted som verken vil eller kan hjelpe oss?! Derfor har vi nå krevd at de legger bittelitt energi i å finne et verksted som har kapasitet, kompetanse og verktøy til å håndtere en såpass stor bil, og det kan se ut som det kan ta litt tid... 

Men tid har vi. Og vi har vann, mat, seng, sjokolade, gass, do og elektrisk racket til å ta myggen med. Og så har vi en 5-stjerners restaurant rett foran nesa. Hva mer kan man ønske? 

Og ikke nok med det, for når denne turen er over, så har vi jo skiftet så mange deler at vi har nesten ny bil!

Mot Middelhavet!

Vann!

Man vet ikke hvor viktig det er før man ikke har det!

Nå skal ikke jeg overdramatisere, der er mange som har det mye verre enn oss! Vi har jo TILGANG til vann. Både i butikken og på campingplassene. Men i går kom det altså ikke vann ut av kranene. 

Vi holdt på med bøttespyling i doen i et halvt døgn, før Tore fant ut at han skulle teste noen ting først. Før vi eventuelt måtte gå til innkjøp av ny vannpumpe. 

Han fant ut hvor slangene til vanntanken er plassert, la seg under bilen, og begynte å blåse og suge i ett av rørene for å se om det var tett. Det var uheldigvis mens han sugde at han fant ut hva som var problemet. Alger i tanken. 

Det blir ikke noe kyssing før han har skylt munnen med algefjerner, for å si det sånn.

Men nå virker ihvertfall kranene, og vi kan spyle i doen uten bøtte.

Og når jeg først er inne på det med doen, så kan jeg jo nevne i forbifarten at man på tur i en gammel bybobil kan glemme alt man trodde man hadde rett på av intimsoner! Med et gardin mellom doen og sengen, blir man fort kjent med hverandres lyder og lukter. En digresjon, men... Just saying.

Når vi kjører, benytter vi oss av ulike hjelpemidler. Først finner vi frem den gode, gamle kartboka for å velge retning. Deretter er det Google maps, Chat GPT, Park4night, Youtube, og værmelding. Jeg bruker Accuweather og Tore bruker Yr. Jeg har det samme forholdet til Yr som til politikere; Det stemmer aldri! 

Google maps er litt festlig. Den velger nesten alltid korteste rute, og tar ikke hensyn til hvor stor eller tung bil man har. Vår bil er ikke så stor, men den har en totalvekt på 4250 kg. Per nå har vi ikke klart å fylle den med mer enn 4 tonn, men 4 tonn er allikevel for mye når man plutselig står foran en bro som tåler 3,5. 

Vi har måttet snu noen ganger, allikevel velger vi å gjøre det på denne måten: 

Vi krysser av for "uten bompenger" på Google maps. 

Det er uenighet blandt vitere og bedrevitere hvor mye det koster med bompenger, og det har nok litt med hvilken strekning man kjører. Chat GPT sier at det koster i underkant av 1000 kroner, mens noen youtubere hevder at det koster mellom 3000 og 6000 kroner å kjøre motorveier gjennom Frankrike. 

Det er den ene grunnen til at vi ikke gjør det. 

Den andre grunnen, og kanskje den viktigste, er alle opplevelsene man får når man unngår de veiene hvis navn starter med Stor A. Vi velger konsekvent de "gule veiene". De som starter med D i navnet. 

Og FOR noen opplevelser vi får! 

De franske landeveiene og landsbygdene er virkelig noe å skrive hjem om! Hylleblomster, valmuer, prestekrager, vinranker og eikeskoger i skjønn forening. I går kjørte vi langs elven Rôhne sørover. Elven renner fra Sveits og ned i middelhavet, og siden det var til Middelhavet vi skulle, slo vi like godt følge. Rôhne renner i dalføret mellom Alpene og fjellkjeden Massif Central. Det var en fantastisk opplevelse, og følgende inntrykk får man ikke når man kjører A-veiene:

Dagen før vi traff Rôhne hadde vi en dialog med Chat GPT om en overnatting litt nord for Lyon. Vår nye, gode venn kunne nevne opptil flere vakre landsbyer i området, og med hjelp fra Google maps satellitt i tillegg, falt valget tilslutt på en liten parkeringsplass med fantastisk utsikt i Theizé i Beaujolais-området:

Vi måtte gjennom trange gater i denne lille vakre landsbyen for å nå målet, så det kan ikke anbefales for store bobiler! 

Det var altså ikke denne gaten vi kjørte gjennom....

...og ikke denne heller....

Jeg kan ikke avslutte før jeg har fortalt at urtene også har det bra: 

Basilikumen er litt solbrent, men den har fått nye skudd.
Estragonen er i ferd med å vokse fra oss, så nå blir det snart hjemmelaget bearnaise til kyllingen.
Mojito-mynten har eksplodert etter at det ble varmt, om noen dager blir det mojito i glasset.
Og tomatplanten har fått blomser, så nå er vi kanskje snart selvforsynte med noe så eksklusivt som Tiny Tim-tomater. 

Tusen takk til våre gode naboer Dag og Mari, som har forsynt oss med disse delikatessene!

Nå er vi ved Middelhavet, nærmere bestemt litt utenfor Sète. Sète er en nydelig by med yrende liv, og kanaler fylt opp av day cruisere, seilbåter og fiskebåter. Men det var vanskelig å finne plass til bilen der, da de fleste stellplasser, campingplasser og parkeringsplasser her har høydebegrensning på 2,2 meter. 

Middelhavet

Vi fant et passende sted like utenfor byen, og vi har med stor entusiasme funnet frem solkrem, badebukser og sommerkjoler.

Og selvfølgelig er markisen rullet ut!

For et eventyr!

Jeg er (nesten!) målløs!

I høst var var vi i Colmar og Eguisheim, og nå har vi opplevd Riquewihr. Colmar er liksom "hovedstaden" i området, og så er det alle disse nydelige landsbyene i sykkelavstand fra Colmar, som i tur og orden har blitt kåret til Frankrikes vakreste landsby.

De som ikke har disse områdene på bucket list'en sin, bør finne frem penn og papir!

Jeg lar noen av disse bildene tale for seg selv. Superlativer fra meg blir overflødige:

Det jeg ikke visste, var at Riquewihr har en

nydelig julebutikk! 

Det så ut som en bitteliten butikk fra utsiden, men da jeg gikk inn var det som om døren ble låst bak meg, og jeg ble sugd inn i et lokale som kunne minne om en kjempestor "Søstrene Grene-labyrint" over to etasjer. Det var ikke mulig å komme ut, uten å ha gått hele runden. 

FOR en opplevelse! Jeg fikk tatt et par bilder, før jeg fikk beskjed om at det ikke var lov. De som er like glad i jul som meg, må nesten google. 

Jeg ELSKER jul. Og julepynt. Og jeg samler på fine julekuler. Jeg ble euforisk. Elektrisk. Her var der så mange fine julekuler, nisser, krybber og tinnsoldater at jeg fikk beslutningsvegring!

Jeg kom rett og slett tomhendt ut igjen!

Note to self; Dust!

Å sykle mellom vinrankene i Alsace er også en opplevelse! 

Route des vins d'Alsace. 

Bucket list!

Druene nå....

... og druene i August i fjor

Og så, ut av det blå. 

Bråstopp. 

Midt mellom vinrankene.

Silje! 

- Jeg fant, jeg fant!

- hva fant du?

- reservedeler til Fiat'en!:

Og når vi er inne på det med bilen, så er i hvertfall væskebalansen i orden. Status er at bremsevæske og kjølevæske er stabilt. Sikkert spylevæske også. 

Bremsene blir faktisk bedre og bedre etterhvert som de slipes til, og nå begynner de å bli ganske bra, sier Tore. Når vi nå snart er ved Middelhavet, lurer jeg på om det har vært trygt så langt? 

Jeg overhørte at han sa til noen i telefonen at han måtte skifte bremseskiver foran når vi kommer til Spania. Pluss styringslagere. Da tenker jo jeg at alt ikke er helt som det skal være allikevel?

Jeg vet egentlig ikke hva styringslagere er, men jeg er god til å tolke. Jeg tenker det må ha noe med rattet å gjøre, og i mitt hode er jo muligheten for å svinge på rattet en vesentlig del av gleden ved å kjøre bobil i Europa. 

Jeg har virkelig prøvd å motta en forklaring på hva dette betyr, men når forklaringen innholder formuleringer som "styrelager oppå ei fjær som skal gå opp og ned og ikke rundt og rundt", så har jeg ingen knagger å henge det på. Jeg blir veldig søvnig, og da flagrer budskapet bare inn og rett ut igjen av det ene øret. 

Tore sier at motoren virker ganske stabil, så det er jo bra. Det kan jeg forholde meg til. Bortsett fra det så tenker jeg det er greit at han har ansvaret for at rattet virker, og så kan jeg lage mat og lese kart.

Jeg har så mye å dele, men tiden strekker ikke til. Det er skikkelig travelt å være på ferie!

Jeg kan uansett meddele at vi nærmer oss Middelhavet, og at vi nå har funnet frem flipp-flopper og rullet ut markisen.