På 8 hjul!

 

Det er 70 mil fra La Nucia på Costa Blanca til Perpignan i Sør-Frankrike, og sammenlignet med norske strekninger er dette foreksempel det samme som fra Kragerø til Trondheim. Veiene er bedre her, og vi kan kjøre litt fortere, men det er allikevel en ganske lang tur! Vi hadde gjort en avtale med verkstedet om at vi skulle komme fredag formiddag, og tross noen språkbarrierer var vi sikre på at denne avtalen var i boks.

Vi startet litt før soloppgang om morgenen og var fremme klokken 12.45. 

Stemningen gikk fra entusiastisk til molefunken da vi registrerte at porten til verkstedet var låst. Etter litt hoiing og banking fikk vi allikevel kontakt med en fyr som jobbet der, utenfor åpningstid. Det kan skje i de beste bedrifter at folk jobber i overkant av de timene de får betalt for. 

Mekanikeren tok noen telefoner, og kunne etterhvert meddele at vi skulle få bilen hvis vi kunne komme tilbake etter klokken 2? - Og det kunne vi jo. Vi hadde ikke noen andre avtaler den dagen, som var viktigere.

I og med at der var 36 varmegrader på det tidspunktet, så satte vi veldig stor pris på å få vente inne i butikken som har aircondition! Rett før klokken 2 begynte det å livne til igjen. Både Christophe, Léo og Sabine var tilbake, og kundene kom strømmende. 

Jeg lurte på om de hadde hatt siesta, men det hadde de ikke! De hadde bare vært hjemme og spist og sovet litt midt på dagen.  

Språk altså! 

-----------------------------------------

Vi fikk konstatert at urtene var delvis i live! 

Mynten hadde fått lange stengler og blitt litt puslete, men det gjør jo mynte hvis den ikke blir brukt. Basilikumen har hatt bedre dager, men en dyktig hobbygartner kan også lett drepe en basilikum! Vi har stappet noen ekstra frø ned i jorda, og de har nå begynt å spire! 

Estragon ... nja... det blir ikke hjemmelaget bearnaise de neste dagene, det er ganske sikkert, men det ser ut som den liker miljøskiftet og at der er håp for den også. 

Tomatplanten!! Den ser helt fantastisk ut!! Masse små babytomater som kanskje blir røde før vi er hjemme igjen. 

Så, etter å ha fått bobilen på veien igjen i Perpignan, kjørte vi tilbake til Spania. Denne gang i to biler: Jeg, i en Ford Focus med aircondition, og Tore i bobilen. 

Jeg minner om at bobilen er 4 tonn, og uten fungerende aircondition (foreløpig).  

Jeg hadde satt knappenålen på et nydelig sted som heter Cadaqués, helt nord-øst i Spania, og jeg gledet meg veldig. 

---------------------------------------------

Herfra er der to versjoner. 

Og det kan der jo fort bli når to personer er involvert, men denne gang viker historiene eksepsjonelt langt fra hverandre: 

Min versjon: 

For en fantastisk tur! Vi kjørte til Roses, ved kysten, like over grensen til Spania. Deretter dro vi videre i ca to mil, over et fjell, og ned mot kysten igjen. Veiene var smale og svingete, men det gikk greit å passere møtende busser og bobiler, og utsikten var spektakulær! Bratte fjellsider og utsikt mot havet. Det er denne typen opplevelser vi leter etter på bobiltur! 

Da vi hadde passert fjellets høyeste punkt og kjørte nedover igjen mot kysten, fikk vi i horisonten se Cadaqués komme mot oss som et perfekt maleri av en hvitmalt fiskelandsby. 

Til og med jeg ble nesten målløs! 

Dette, bestemte jeg meg for, kom bli det fineste vi har opplevd på denne turen. Jeg så for meg en koselig fiskerestaurant med utsikt til, og lyder fra, fiskebåter og garn og måker. Jeg bestemte meg for at jeg ville ha "gambas pil-pil" på tallerken, og en god rosévin i glasset. Egentlig liker jeg ikke reker som er varmet opp igjen, men jeg syns det ser så godt ut. Og så er det så typisk spansk at jeg bestiller det noen ganger allikevel, bare for å forsterke følelsen av tilhørighet. Og hvem vet? Hvis jeg spiser det mange nok ganger så kan det jo tenkes at jeg liker det til slutt? Sånn er det jo med mat. 

På Google maps satelitt hadde jeg funnet noe som så ut som en parkeringsplass med plass til en liten bybobil, så jeg peilet meg inn på denne. 

Det var først når jeg la merke til at Tore kjørte en annen vei i en rundkjøring jeg hadde passert, at jeg begynte å få en mistanke om at det ikke kom til å bli gambas på en nydelig fiskerestaurant i havna. 

Tore sin versjon: 

Jeg trodde ikke mine egne øyne! Nå er ihvertfall all snev av tvil borte; hun er virkelig loco den dama! Jeg hadde kjørt bil hele dagen, og når vi endelig kom til kysten igjen etter å ha forsert Pyrenéene, så skulle hun pokker meg over ennå et fjell?! Uten å ta hensyn til at jeg har dratt på 4 tonn i 38 grader, og hun har kjørt en liten fjert med aircondition??!

Jeg møtte flere store busser på en vei som var laget for én bil i bredden, og det var ikke bare én gang at jeg måtte utforbi asfaltkanten og fikk nærkontakt med en fallhøyde på noen hundre meter.

Og ikke nok med det!! Tror du ikke at når vi endelig kom frem til denne såkalte perlen, så svingte hun ut av en rundkjøring, og inn på en vei som var merket med et skilt som hadde bilde av en bobil med en rød strek over??

Jeg måtte kjøre videre rundt rundkjøringen, og tok av ved neste mulige avkjørsel. Derfra ble jeg ledet videre oppover mot den andre siden av fjellet, og der var det ingen mulighet for å snu. Jeg ble mer og mer forbannet over at jeg ikke hadde engasjert meg mer i denne planleggingen. Jeg fant tilslutt en håpløs plass å snu bilen, og fikk det til fordi jeg var sint nok til å ta noen sjanser.

Når Silje ringte og lurte på hvor jeg ble av, var jeg allerede på tur tilbake til Roses for å finne et sted hvor det var mulig å få kjølt seg ned litt. På mange måter. For min del kunne hun gjerne ha blitt igjen på denne gudsforlatte plassen som ikke hadde en eneste mulighet til å stoppe en Fiat Ducato. Ikke en lomme engang.

-------------------------------------------------

Det er lett å forstå at en hel dag bak rattet, og de siste timene i 38 grader uten aircondition, kan redusere lengden på lunta til hvemsomhelst. Jeg tror nok at hvis Tore ikke hadde vært så veldig varm og veldig sliten, og lunta hadde vært noen cm lengre, så hadde vi nok funnet ut av det der ute i denne nydelige avkroken på kartet. 

Jeg kunne ikke la være å  argumentere med at vi faktisk møtte både busser og bobiler på veien, som alle hadde vært i Cadaqués. Tore parerte med å si at der var en grunn til at de kom ut igjen. Der var ingen plass å stoppe.

Jeg har ved flere anledninger sagt at alt kan bli en god historie, men her er vi nok uenige, Tore og jeg; Dette kan aldri bli morsomt, har jeg fått vite! Det kommer ihvertfall til å ta veldig, veldig lang tid! 

-------------------------------------------------

Vi hadde en kort overnatting i Roses, og dro videre tidlig neste morgen. Å kjøre hver vår bil kan ha både positive og negative sider. På turen fra Cadaqués via Roses til Lloret de Mar hadde det mest positive sider.

Noen ganger kan det være godt med litt egentid. 

-------------------------------------------------

I Lloret de Mar fant vi en rimelig, men fin (!) campingplass. Hvorfor den var så rimelig fant jeg først ut når jeg skulle dusje. Sanitæranlegget hadde flotte takdusjer, sånne som kalles "rain falls" for å gi en assosiasjon til noe eksotisk, men dysene var ikke vasket rene for kalk på veldig lenge, og strålene stod i alle retninger. Jeg måtte prøve 3 ulike dusjer for å finne en med noen få stråler som gikk i samme retning, sånn at jeg kunne få skylt ut balsammen.

Vi fant fort ut at Lloret de Mar er en charter-destinasjon. Man skal til Albir eller Solastranden for å finne like mange nordmenn som på stranden i Lloret de Mar.

Det som er fantastisk med dette stedet, og som jeg har inntrykk av gjelder for store deler av Costa Brava(?), er sanden på stranden. Jeg vet forresten ikke helt om jeg kan kalle det sand, men jeg kan ikke si rullestein heller.... En mellomting kanskje? Bittesmå rullestien? 

Apropos vann, så sluttet vannpumpa å virke igjen for noen dager siden. Tore mener fremdeles problemet er at hele systemet er tettet av alger, til tross for algemidler og klorin og all slags uhumskheter vi har fylt tanken med. Denne gang valgte han å demontere pumpa og rense den. Det viste seg å være lurt, men den skulle kanskje ikke vært renset så nøye, fordi nå virker pumpa så godt at kjøkkenkranen ikke klarer å stå i mot trykket. Hvilket har ført til at kranen står og drypper konstant. 

Hvis det ikke er i den ene enden, så er det ihvertfall i den andre.... 

------------------------------------------------

Etter 2 netter i Lloret de Mar dro vi videre til Peñíscola. Tore har sett utallige Youtube-videoer av og med folk som reiser i Europa, og kanskje mest Spania, med camper vans, og Peñíscola er et av de stedene som har skilt seg ut. 

Dette er en av de flotteste og mest autentiske byene vi har sett langs den spanske kystlinjen.

Legg merke til de spanske flisene på undersiden av balkongene! 

På et tidspunkt fikk vi selskap av en nesten tam måke mens vi nøt en sangria i en av restaurantene oppe på borgen. Det var utrolig fascinerende! Den var ikke like frekk som by-måkene i Stavanger, som seiler ned fra himmelen og stjeler både mat og fingre, men den tok mer enn villig imot chipsen den fikk servert fra hånden til Tore. Jeg har aldri sett en måke på så nært hold tidligere, og jeg ble overrasket over at den hadde orange eyeliner og lipliner! Den var fin da. Og veldig høflig!  

Una mesa para tres, por favor!

Wow! For et nydelig sted! Det er en ferieby dette også, men det ser ut som om det er her spanjolene ferierer. Jeg hørte ingen andre språk enn spansk. 

Vi fant en helt ok stellplass hvor vi betalte 12€ per natt, og den var nesten tom fra vi kom til vi reiste igjen etter to dager?! Det er 75 plasser der, og mens vi var der var der noen som kom og noen som dro, men det meste jeg talte av biler var ti omgangen.  

Fra stellplassen var det 3 min å sykle til stranden, den flotte borgen og et yrende folkeliv. Vi bodde akkurat så langt fra kjernen at sirissene nesten klarte å overdøve lyden av Michael Jackson, Freddy Mercury, Prince, og til og med Europe, fra strandbarene.

Peñíscola kan virkelig anbefales! Vi skal definitivt tilbake!

I går kjørte vi tilbake til La Nucia for å rekke å hente Ronja Emelí på flyplassen. Planen er å ta henne med på bobiltur etterhvert, så også hun får se mer av Spania. 

I vognkortet til bilen står det at den har fire sengeplasser. Til nå har vi bare funnet to, men det er mulig at Ronja løste litt av gåten idag da hun fant 2/3 av den ene sengen. Med litt kreativitet kan det da se ut til at Tore slipper å sove på gulvet. 

På grunn av varslede hetebølger rundt omkring i Spania er det mulig vi drar nordover igjen, og da skal man ikke se bortifra at Peñíscola får besøk av oss en gang til. 

Cadaqués tør jeg ikke å foreslå. Ennå.