Mot Middelhavet!

Vann!

Man vet ikke hvor viktig det er før man ikke har det!

Nå skal ikke jeg overdramatisere, der er mange som har det mye verre enn oss! Vi har jo TILGANG til vann. Både i butikken og på campingplassene. Men i går kom det altså ikke vann ut av kranene. 

Vi holdt på med bøttespyling i doen i et halvt døgn, før Tore fant ut at han skulle teste noen ting først. Før vi eventuelt måtte gå til innkjøp av ny vannpumpe. 

Han fant ut hvor slangene til vanntanken er plassert, la seg under bilen, og begynte å blåse og suge i ett av rørene for å se om det var tett. Det var uheldigvis mens han sugde at han fant ut hva som var problemet. Alger i tanken. 

Det blir ikke noe kyssing før han har skylt munnen med algefjerner, for å si det sånn.

Men nå virker ihvertfall kranene, og vi kan spyle i doen uten bøtte.

Og når jeg først er inne på det med doen, så kan jeg jo nevne i forbifarten at man på tur i en gammel bybobil kan glemme alt man trodde man hadde rett på av intimsoner! Med et gardin mellom doen og sengen, blir man fort kjent med hverandres lyder og lukter. En digresjon, men... Just saying.

Når vi kjører, benytter vi oss av ulike hjelpemidler. Først finner vi frem den gode, gamle kartboka for å velge retning. Deretter er det Google maps, Chat GPT, Park4night, Youtube, og værmelding. Jeg bruker Accuweather og Tore bruker Yr. Jeg har det samme forholdet til Yr som til politikere; Det stemmer aldri! 

Google maps er litt festlig. Den velger nesten alltid korteste rute, og tar ikke hensyn til hvor stor eller tung bil man har. Vår bil er ikke så stor, men den har en totalvekt på 4250 kg. Per nå har vi ikke klart å fylle den med mer enn 4 tonn, men 4 tonn er allikevel for mye når man plutselig står foran en bro som tåler 3,5. 

Vi har måttet snu noen ganger, allikevel velger vi å gjøre det på denne måten: 

Vi krysser av for "uten bompenger" på Google maps. 

Det er uenighet blandt vitere og bedrevitere hvor mye det koster med bompenger, og det har nok litt med hvilken strekning man kjører. Chat GPT sier at det koster i underkant av 1000 kroner, mens noen youtubere hevder at det koster mellom 3000 og 6000 kroner å kjøre motorveier gjennom Frankrike. 

Det er den ene grunnen til at vi ikke gjør det. 

Den andre grunnen, og kanskje den viktigste, er alle opplevelsene man får når man unngår de veiene hvis navn starter med Stor A. Vi velger konsekvent de "gule veiene". De som starter med D i navnet. 

Og FOR noen opplevelser vi får! 

De franske landeveiene og landsbygdene er virkelig noe å skrive hjem om! Hylleblomster, valmuer, prestekrager, vinranker og eikeskoger i skjønn forening. I går kjørte vi langs elven Rôhne sørover. Elven renner fra Sveits og ned i middelhavet, og siden det var til Middelhavet vi skulle, slo vi like godt følge. Rôhne renner i dalføret mellom Alpene og fjellkjeden Massif Central. Det var en fantastisk opplevelse, og følgende inntrykk får man ikke når man kjører A-veiene:

Dagen før vi traff Rôhne hadde vi en dialog med Chat GPT om en overnatting litt nord for Lyon. Vår nye, gode venn kunne nevne opptil flere vakre landsbyer i området, og med hjelp fra Google maps satellitt i tillegg, falt valget tilslutt på en liten parkeringsplass med fantastisk utsikt i Theizé i Beaujolais-området:

Vi måtte gjennom trange gater i denne lille vakre landsbyen for å nå målet, så det kan ikke anbefales for store bobiler! 

Det var altså ikke denne gaten vi kjørte gjennom....

...og ikke denne heller....

Jeg kan ikke avslutte før jeg har fortalt at urtene også har det bra: 

Basilikumen er litt solbrent, men den har fått nye skudd.
Estragonen er i ferd med å vokse fra oss, så nå blir det snart hjemmelaget bearnaise til kyllingen.
Mojito-mynten har eksplodert etter at det ble varmt, om noen dager blir det mojito i glasset.
Og tomatplanten har fått blomser, så nå er vi kanskje snart selvforsynte med noe så eksklusivt som Tiny Tim-tomater. 

Tusen takk til våre gode naboer Dag og Mari, som har forsynt oss med disse delikatessene!

Nå er vi ved Middelhavet, nærmere bestemt litt utenfor Sète. Sète er en nydelig by med yrende liv, og kanaler fylt opp av day cruisere, seilbåter og fiskebåter. Men det var vanskelig å finne plass til bilen der, da de fleste stellplasser, campingplasser og parkeringsplasser her har høydebegrensning på 2,2 meter. 

Middelhavet

Vi fant et passende sted like utenfor byen, og vi har med stor entusiasme funnet frem solkrem, badebukser og sommerkjoler.

Og selvfølgelig er markisen rullet ut!

For et eventyr!

Jeg er (nesten!) målløs!

I høst var var vi i Colmar og Eguisheim, og nå har vi opplevd Riquewihr. Colmar er liksom "hovedstaden" i området, og så er det alle disse nydelige landsbyene i sykkelavstand fra Colmar, som i tur og orden har blitt kåret til Frankrikes vakreste landsby.

De som ikke har disse områdene på bucket list'en sin, bør finne frem penn og papir!

Jeg lar noen av disse bildene tale for seg selv. Superlativer fra meg blir overflødige:

Det jeg ikke visste, var at Riquewihr har en

nydelig julebutikk! 

Det så ut som en bitteliten butikk fra utsiden, men da jeg gikk inn var det som om døren ble låst bak meg, og jeg ble sugd inn i et lokale som kunne minne om en kjempestor "Søstrene Grene-labyrint" over to etasjer. Det var ikke mulig å komme ut, uten å ha gått hele runden. 

FOR en opplevelse! Jeg fikk tatt et par bilder, før jeg fikk beskjed om at det ikke var lov. De som er like glad i jul som meg, må nesten google. 

Jeg ELSKER jul. Og julepynt. Og jeg samler på fine julekuler. Jeg ble euforisk. Elektrisk. Her var der så mange fine julekuler, nisser, krybber og tinnsoldater at jeg fikk beslutningsvegring!

Jeg kom rett og slett tomhendt ut igjen!

Note to self; Dust!

Å sykle mellom vinrankene i Alsace er også en opplevelse! 

Route des vins d'Alsace. 

Bucket list!

Druene nå....

... og druene i August i fjor

Og så, ut av det blå. 

Bråstopp. 

Midt mellom vinrankene.

Silje! 

- Jeg fant, jeg fant!

- hva fant du?

- reservedeler til Fiat'en!:

Og når vi er inne på det med bilen, så er i hvertfall væskebalansen i orden. Status er at bremsevæske og kjølevæske er stabilt. Sikkert spylevæske også. 

Bremsene blir faktisk bedre og bedre etterhvert som de slipes til, og nå begynner de å bli ganske bra, sier Tore. Når vi nå snart er ved Middelhavet, lurer jeg på om det har vært trygt så langt? 

Jeg overhørte at han sa til noen i telefonen at han måtte skifte bremseskiver foran når vi kommer til Spania. Pluss styringslagere. Da tenker jo jeg at alt ikke er helt som det skal være allikevel?

Jeg vet egentlig ikke hva styringslagere er, men jeg er god til å tolke. Jeg tenker det må ha noe med rattet å gjøre, og i mitt hode er jo muligheten for å svinge på rattet en vesentlig del av gleden ved å kjøre bobil i Europa. 

Jeg har virkelig prøvd å motta en forklaring på hva dette betyr, men når forklaringen innholder formuleringer som "styrelager oppå ei fjær som skal gå opp og ned og ikke rundt og rundt", så har jeg ingen knagger å henge det på. Jeg blir veldig søvnig, og da flagrer budskapet bare inn og rett ut igjen av det ene øret. 

Tore sier at motoren virker ganske stabil, så det er jo bra. Det kan jeg forholde meg til. Bortsett fra det så tenker jeg det er greit at han har ansvaret for at rattet virker, og så kan jeg lage mat og lese kart.

Jeg har så mye å dele, men tiden strekker ikke til. Det er skikkelig travelt å være på ferie!

Jeg kan uansett meddele at vi nærmer oss Middelhavet, og at vi nå har funnet frem flipp-flopper og rullet ut markisen.

Vive la France!

Hver gang vi sier til hverandre at "nå går det som det suser", banker jeg Tore litt forsiktig på hodet med det ytterste leddet på pekefingeren. "Knock on wood", som det heter hvis man er overtroisk. 

Jeg er ikke spesielt overtroisk, men jeg tenker at det er greit å være på den sikre siden, i tilfelle de har rett. De som er overtroiske.

Vi dro fra Celle til Würzburg i går, og nesten alt har gått etter planen. Eller.... Nesten alt har gått etter den NYE planen, som vi la for etpar dager siden, da den første og den andre og den tredje planen ble forkastet. 

I den første planen hadde vi nesen mot Romantische Strasse, Rihn dalen, Alpene, Gardasjøen og Toscana, før vi skulle cruise nedover den franske rivieraen mot Spania. 

Den andre planen var at vi skulle ta alt med knusende ro, og bare surfe på kryss og tvers, og sykle i alle de fine Tyske landsbyene. "Vi skal jo ikke rekke noe?!", var mantraet.  

Nå har vi ommøblert. 

Vi SKAL rekke noe. Vi skal rekke sommer og sol. Sykkelturer i sommerkjole og shorts. Kanskje en lett cardigan i sekken til utpå kvelden? Det er jo derfor vi reiser fra Norge!? Og der var det jo til og med sommer når vi dro derfra?!

Takket være en løsningsorientert datter hjemme, kjører vi nå strake veien mot varmere klima, og tillater oss lengre stopp og kortere etapper når vi kommer så langt at det er naturlig å rulle ut markisen. 

Det hadde vært skikkelig kjedelig å stå til anklene i snø på toppen av en alpe neste gang vi havarerer?! Motorstopp er mye triveligere når gradestokken viser mer enn 20 blå.

Alpene og Italia og de romantiske gatene får vente på oss, til vi er på vei hjemover i August. 

I Celle hadde vi en kort sykkeltur utpå kvelden, og det ser ut til å være en nydelig by. Regn og vind førte oss allikevel videre til Würzburg tidlig om morgenen, uten den deilige frokosten på en sjarmerende fortauscafé i morgensol, som vi hadde sett bilder av bak øyelokkene gjennom hele natten.

Würzburg var "så der". Vi la nok ikke sjelen i å finne de fineste stedene, så det er litt urettferdig mot byen at jeg formulerer meg på denne måten. 

Vi parkerte på det som "Park4night" hevder er en stellplass, men som for oss lignet mer på en overfylt parkeringsplass med noen få strømuttak på nederste rekke. Greit for oss akkurat det, for vi trengte ikke strøm etter å ha fylt opp batteriene i løpet av turen fra Celle. MEN; På alle andre stellplasser og campingplasser vi har vært innom, har der vært krav om 4 meters avstand mellom bilene pga brannsikkerhet. Her fikk man såvidt opp skyvedøren, uten å lage riper i lakken på bilen ved siden av! 

Vi syklet en tur utpå kveldingen. Litt for å se hva Wützburg har å by på, men mest for at vi måtte handle litt mat. Vi er glad i mat, Tore og jeg. Og vi er glad i å lage mat. Veldig ofte når vi er på restaurant, blir vi enige om at dette gjør vi bedre selv. Jeg hører selv at det er litt cocky... 

Uansett; Vi ble litt fanget av noe som kunne minne om en slags festival-stemning i byen. Selvom der var litt kaldt, stod det finkledte mennesker i gatene og på broene, med glass og vinflasker og getto-blastere med herlig "don't worry-be happy"-musikk. Vi lot oss lure til å bestille et glass vin selv, før vi handlet, og siden de i Würzburg er mer generøse når de sjenker vin enn det jeg er når jeg skjenker meg et glass hjemme, så rakk vi ikke matbutikkene som stengte kl 20.00. 

Det ble ost og kjeks når vi kom hjem.

Når man kjører så mye, har vært sammen i mange år, og bor så tett, så har man jo ikke noe å snakke om hele tiden. Da er det fort gjort at tankene får fritt spillerom ganske lenge om gangen. Både konstruktive tanker, og noen ikke så konstruktive. 

I dag, på vei fra Würzburg i Tyskland til Alsace-distriktet i den nordøstlige delen av Frankrike, satt jeg i perioder helt alene i mitt eget hode og observerte trafikken. Blant annet. 

De aller fleste ting i denne verden er i bevegelse, men nå vet jeg om minst tre ting som er konstante: 

Det ene er at der alltid er veiarbeid på motorveiene i Tyskland. Det som er fascinerende er at store deler av veiene er ufattelig humpete og dårlige, selvom de jobber og jobber med utbedring, og har gjort det siden lenge før jeg kjørte her første gang, for over 30 år siden. 

Det andre er at der alltid er en løs skrue i en Fiat. Tore sier at "en løs skrue her og der" er Fiat sitt varemerke, men at det som er fordelen med Fiat, er at det er så lett å få tak i deler til den i hele Europa. 

Jeg har ganske friskt i minnet en starter som kanskje, kanskje ikke, var deffekt i Rødbyhavn - og at det kanskje, kanskje ikke, gikk an å få tak i en ny i løpet av 6 uker (ifølge ett av de verkstedene vi snakket med mens vi trodde vi hadde en kritisk situasjon). Heldigvis ble vi kjent med Anders fra verstedet på Auto Centro, som kom og skrudde fast en løs skrue på den starteren vi allerede har! Konklusjonen min, med den lille kunnskapen jeg har på området, er at det sikkert er veldig lett å få tak i deler til en Fiat, kanskje bortsett fra en ny starter. Akkurat det kan ta litt tid.

Det tredje som jeg mener er konstant, er at minst 90% av alle trailersjåfører har kjøpt sertifikatet sitt på Temu. Det skal man ha i mente når man kjører bobil på Autobahn! Vær oppmerksom! Hele tiden!

Humpete veier, løse skruer og idiotiske trailersjåfører .... Det er ikke en god kombinasjon, men jeg stoler på min kompetente sjåfør og tenker at dette lett kan gå godt. 

Og NÅ!! Er vi i Frankrike!

Ikke bare i Frankrike, men vi er i et distrikt som vi elsker; Alsace. 

Områdene, og alle landsbyene rundt Colmar, er noe av det vakreste på jord! Vi var her i fjor, og ble forelsket. Nå er vi her igjen, og når vi landet i dag var det 22 grader og lett skydekke. Det kan til og med jeg leve med. En stund. Jeg vil helst ha det ennå varmere.  

Dette er sånn vi vil ha det! 

Denne gang har vi funnet en nydelig, og ganske rimelig, campingplass i Riquewihr, og i morgen skal vi sykle og utforske denne delen av dalen! Riquewihr har jeg fått anbefalt av min mor, og nå er jeg som et barn på lille julaften. Kan morgendagen snart komme?

Endelig fricamp!

Etter 4 ufrivillige, dog fine (!), netter i Dynekilen, tok vi avgårde mot Danmark og Tyskland. Vibrasjonene i kupéen var smått nervøse i starten, men etterhvert som vi skjønte at nå går det på skinner, flatet de ut.

Målet var Rødbyhavn i Danmark, eller helst forbi den relativt korte ferjeturen derfra til Puttgarden i Tyskland. Men da vi hadde kjørt omtrent 9 mil, og tok av mot Torp kjøpesenter for forsyninger, smalt det igjen i en rundkjøring på vei inn til senteret. På parkeringsplassen fikk høyre bakhjul nok en pause fra boltene, og etter litt sjekking og stramming og kvalifisert konstatering av at "nå må det være greit!", dro vi videre sørover mot Danmark. 

Den svenske vestkysten er lenger enn hva den ser ut som på kartet, så vi valgte å ta en kort natt på en stellplass i en nydelig båthavn i Ängelholm. Nå var vi så langt nede i Sverige at vi satte peiling på den vakre hansabyen Lübeck i Tyskland, med middelalderarkitektur og nydelig gamleby, i følge Chat GPT. 

Øresund bro, mellom Malmø og København 

Vi hadde forutsett at turen ville bli uforutsigbar, men utfordringene kom litt tett.

På kaien i Rødbyhavn var det full stopp. Igjen. Vi var nestemann inn på ferja, Tore vridde om nøkkelen for å kjøre ombord, men det skjedde ingenting. Ingenting. Ikke en lyd. 

Tore prøvde etter nesten alle kunstens regler (har kunst egentlig regler?), men motoren svarte ikke, og til slutt endte det sånn: 

Heldigvis var ferjeselskapet vennlige nok til å gi gode råd:

Det var på parkeringsplassen på "Auto Centro" i Rødbyhavn vi fikk vår første fricamp utenfor Norge. 

Auto Centro 
"Vi holder deg kørende"

Da vi våknet tidlig morgenen etter, ble vi møtt av en meget høflig dame som hadde et smil som ikke nådde øynene. Hun kunne meddele at de sannsynligvis hadde tid til å se på bilen i neste uke en gang, og at de dessverre ikke hadde mulighet til å gi oss strøm. Med mørkegrå himmel og 22 m/s i kastene, skulle vi ha betalt endel for å ha vindmølle istedenfor 400w solceller på taket.

Som en god venninne av oss ville sagt: "Du må grina litt, så får du det så du vil". Jeg prøvde så godt jeg kunne, men jeg klarer visst ikke å grine på kommando. 

Tore og jeg hadde en times "hva gjør vi nå"-møte i cockpiten, og konkluderte med at vi kanskje måtte leie en bil og kjøre til København for å kjøpe ny starter.

Men så, midt i møteavslutningen, under punkt for diverse saker, dukket Anders fra verkstedet på Auto Centro i Rødbyhavn opp, og han fikk etter kun kort tid lyd i motoren igjen! Da var det ikke fritt for at det spratt noen gledestårer! 

Nå er vi i Celle, litt sør for Hamburg, og turen idag har gått knirkefritt!! Celle er en av de vakreste bindingsverksbyene i Tyskland, og vi gleder oss til å se mer av den i morgen! Det vi har sett til nå er regn, vind og 9 grader (feels like 7, ifølge accuweather), så nå er sjansen for opptur relativt sterkt tilstede. Vi er ved godt mot! 

Litt på tur, litt på trynet...

 

Etter en tre måneders tur i Europa i høst, med en 20 år gammel Toyota Yaris og telt, har vi nå kjøpt oss bobil! Der er noen fordeler med å slippe å pakke inn og ut av bilen med presisjon hver dag.

Nå er alt pakket i skuffer og skap, og jeg har lenge sett for meg med fryd at vi nå bare kan kjøre til destinasjon, ta ut stoler og bord og nyte varme kvelder i solnedgang, og lange sykkelturer på dagtid. Med 400W solceller på taket og egen urtehage, har vi lagt opp til en del fri-camping. Litt for å spare penger, og litt for å få andre opplevelser enn hva man får når man bor på oppmerkede rektangler på en campingplass.

Medbrakt urtehage

Så får vi se da…

Vi kjøpte en 13 år gammel by-bobil i Mars, og vi har brukt to måneder på å vaske og fikse den. Der var skitt og fett og hundehår i alle kriker og kroker. Bilen luktet så hinsides kloakk, og vi fant ut hvorfor når vi begynte å vaske i, og rundt, do, tank og tankrom. På første test-tur klarte vi ikke å sove noen av oss, fordi det satte seg en salmiakklignende lukt i nesene våre.

Etter å nesten ha demontert bilen for å få den ren innvendig, polert og bonet utsiden, skiftet bodels-batteri, fikset bremser, lakkert bakdør og panser, korrigert gasstilførsel, vasket alle pute- og madrasstrekk, fikset rullgardiner som hang seg opp, fikset kjølevanns-lekkasje og what not, tok vi endelig avskjed med Rogaland den 14. Mai 2025. Vi tenker at det er i siste liten, hvis vi skal rekke en rundtur i Europa før Putin, Netanyahu og Trump overtar kontrollen over vår frie vilje.

Første stopp var Risør. Mellom Kristiansand og Risør var det som om bremsene «lugget» litt innimellom, men ikke mer enn at vi konkluderte med at der sikkert var litt rust på skivene som bare måtte slipes rent.

I tillegg til lugging i bremsene, var der etterhvert også en varsellampe som påstod at bakdørene ikke var lukket - til tross for at vi hadde smelt den igjen opptil flere ganger. I og med at jeg har lagt litt sjel i å få sikret bilen med all slags alarmer, i tilfelle landeveisrøveri, så var det bittelitt vanskelig å akseptere at det på grunn av denne feilen ikke gikk an å låse bilen!….

Vi parkerte i Mindalen i Risør. Nydelig sted for fricamping, 2 meter fra fjorden i en koselig båthavn. Fantastisk å komme frem til ferdig oppreid seng, og ikke måtte bruke 2 timer på å pakke ut av kasser med diverse utstyr, blåse opp teltet som etter hvert fikk navnet «luftslottet». Blåse opp madrasser, finne sengetøy og håpe at det fremdeles var noenlunde rent, lete etter tannkost og grytekluter og hvor er pungen som jeg hadde fire kroner i?

Vi våknet i Mindalen til 13 grader i skyggen klokken 9 om morgenen. Der startet vi dagen med en herlig sykkeltur til Den hvite by ved Skagerak, med deilig frokost på Stavelins konditori, mens temperaturen steg og solen ble mer og mer vennlig.

Mindalen

Mindalen

Nydelige Risør

Neste stopp var Asker. Mest for at Tore skulle få treffe barn og barnebarn før vi tok fatt på en lang reise uten mulighet for fysisk nærvær, men nå også fordi vi trengte hjelp av mekaniker-sønn Sondre til å løse låseproblemene.

Angående «luggingen» i bremsene var jeg blitt mer og mer nysgjerrig på hva som var galt, hvorpå jeg fikk beskjed om at jeg måtte være stille litt fordi Tore måtte bruke hodet. Jeg syns det er bra at han bruker hodet, men det er jo litt bekymringsverdig at jeg må være stille når det skal foregå. Det forklarer jo en del av de misforståelsene som har oppstått gjennom alle disse årene vi har vært sammen. Uansett; det ble konkludert med at vi skulle «lufte bremsene» og fylle på bremsevæske. På rasteplassen på Østerholt hadde vi work shop, og resten av turen mot Asker gikk knirkefritt.

Sondre løste problemet med varsellampen, og bilen kan nå låses. Luggingen i bremsene trengte han ikke å se på, siden vi hadde fikset det med lufting og ny bremsevæske.

Veien videre tok oss til Tomter for å få klemme litt på deilige Dina-mi, og til slutt, siste stopp i Norge, en kjapp tur innom Moss, med medbrakte morkler fra Sandnes til Kjærand & co. Derfra dro vi med en følelse av at NÅ er vi på ferie, og så rullet vi videre mot Sverige.

Når jeg sier «rullet», så er ikke det en metafor. Det smalt og skrapte, og når vi passerte grensen hadde vi en snitthastighet på 15 km/t.

Og så, midt i frykt, usikkerhet og antydning til desperasjon, rant bilen sakte inn på Dynestrand camping i Dynekilen, midt mellom Svinesund og Strømstad.

Så nå står vi her da. 

Det vil si; bilen står. 

Jeg har syklet til Strømstad for nødvendige forsyninger, og Tore har ligget under bilen og konstatert at hjullagrene på minst ett hjul er knust. 

Nå sitter vi.

Med hver vår Erdinger, og hver vår «ølpølse» med chili, sitter vi og stirrer langsomt ut mot minnesteinen for slaget i Dynekilen. Tordenskiold vant i 1716 slaget her i vika, og vi får håpe at vi gjør det også, 316 år etterpå. Sondre kommer snart med verktøy og kompetanse, og om et par dager er vi nok på 4 hjul igjen.

Dette er dessuten ikke den verste plassen vi kunne ha havarert, selv om det ikke er like billig som fricamping.

Dynekilen